Å gå inn i et landskap som ikke vil bli fortalt
Gerald Murnane er en australsk forfatter født i Melbourne i 1939, og regnes i dag som en av de virkelig store særingene i den engelskspråklige litteraturen. I flere år har han vært nevnt som en mulig kandidat til Nobels litteraturpris, særlig etter at forfatterskapet hans for alvor har blitt oppdaget internasjonalt de siste tiårene. Murnane har levd et tilbaketrukket liv, arbeidet som lærer og skrevet bøker som kretser rundt indre landskap, hukommelse, tid og hvordan mennesker danner sine egne mentale verdener. Romaner som «The Plains«, «Inland» og «Border Districts» har fått kultstatus blant forfattere og kritikere.
Informasjonen om forfatteren har jeg googlet meg frem til. Jeg hadde nemlig ikke noe forhold til Gerald Murnane fra før. «Slettene» kom ut på norsk i begynnelsen av 2025, i Jon Fosses nynorske oversettelse, og har blitt møtt med usedvanlig sterke og begeistrede anmeldelser. Dette gjorde meg veldig nysgjerrig. Det virket som om dette er en bok som betyr noe for mange, og slike bøker vil jeg gjerne forsøke å lese, også når de ikke lover enkel underholdning. Da boka dukket opp på mitt lokale bibliotek, grabbet jeg den derfor med meg.
«Slettene» er virkelig ikke en bok som gir seg lett, og jeg opplevde at den krevde mye tålmodighet av meg som leser, tross et relativt beskjedent sideantall.
Utgangspunktet er temmelig nøkternt. En filmskaper reiser innover i et merkelig, nesten mytisk innland for å lage en film om slettene. Men det tar ikke lang tid før det blir klart at dette prosjektet ikke lar seg gjennomføre på vanlig måte. For slettene er ikke et sted som lar seg fange på film. De er nemlig et landskap av forestillinger, minner og tanker. Et indre rom like mye som et ytre.
Slettene bebos av velstående landeiere som har viet livene sine til å tolke dette flate, åpne landskapet. For dem er det ikke jordbruk eller økonomi som er det sentrale, men en slags metafysisk og estetisk tankefullhet. Hver av dem utvikler sitt eget tankesystem, sin egen teori om hva slettene egentlig er: et slags bilde på tid, hukommelse, sjelen, kosmos. Disse mennene lever i en verden der det å se og det å tenke er det høyeste kall.
Filmskaperen kommer dit som en utenforstående. Han vil observere, samle informasjon og kanskje forstå. Men etter hvert blir han trukket inn i denne merkelige livsformen. Han begynner å tvile på sitt eget prosjekt. En film, med sine rammer, sitt narrativ og sine bilder ville nødvendigvis forenkle det han har møtt. Slettene motsetter seg enhver slik innramming. De kan ikke reduseres til et verk.
Det er her boka for alvor begynner å gjøre motstand, og hvor jeg opplevde at motivasjonen for å fullføre boka begynte å glippe. I stedet for å handle om et kunstverk som blir til, handler den om hvordan hele prosjektet langsomt glir ut av hendene på filmskaperen. Han blir værende på slettene, men ikke som en som arbeider for å ferdigstille et verk. Han blir sittende og se, tenke og huske. Tiden går, uten noen egentlig retning. Til slutt er det som om det ikke lenger er et prosjekt igjen. Bare et menneske som har gått inn i et rom av stillhet og ettertanke som det ikke finnes noen vei ut av.
Det føles heller ikke som et nederlag, men heller ikke som noen form for seier. Det er mer som om han glir inn i en tilstand der selve ideen om å «fullføre» noe mister betydning. Og kanskje er det nettopp dette romanen spør om, uten å gi noe klart svar: hva skjer når kunsten ikke lenger har et ytre mål, når den ikke lenger handler om å lage noe, men bare om å være til stede i verden på en bestemt måte?
«Slettene» er en roman uten dramatikk, uten handling i tradisjonell forstand. Det skjer lite, i hvert fall på utsiden. Og likevel kjennes teksten spent, nesten dirrende. Den kretser rundt hvordan vi ser, hvordan vi tolker og hvordan vi hele tiden prøver å gi verden en form som gjør den levelig og forståelig. Samtidig ligger det en uro der. Det er en frykt for hva som skjer når disse formene ikke lenger holder. Det er en bok som ikke gir noen forklaring, men som holder deg fast i et landskap du må orientere deg i alene. Og kanskje er dette bokas dypeste budskap: at det ikke finnes noe «fasitsvar»? Hver og en av oss må finne ut av tingene helt på egenhånd.
At det er nettopp Jon Fosse som har oversatt denne boka, kjennes veldig riktig. Samtidig må jeg innrømme at dette ikke har vært en enkel bok å lese. Den er bare 156 sider, men for meg føltes den langt lengre. Den er tung, langsom og krevende, og flere ganger underveis måtte jeg ta meg selv i å legge den fra meg og spørre hva det egentlig var jeg leste. Jeg er nok mer ambivalent til «Slettene» enn mange av de begeistrede kritikerne. Ikke fordi jeg ikke ser hva den vil, men fordi den også krever vært mye av leseren. Mer konsentrasjon, mer tålmodighet og mer vilje til å bli værende i det uavklarte enn jeg alltid har. Uten at det dermed er sagt at jeg ønsker å få alt servert på et fat heller. Jeg kommer ikke bort fra at dette er en roman for de helt spesielt interesserte.
Likevel er jeg glad for at jeg leste den. Det er noe med bøker som dette: de gir ikke nødvendigvis umiddelbar glede, men de blir liggende igjen som en erfaring. «Slettene» er ikke en roman man blir ferdig med idet man lukker boka. Det er et sted man har vært, kanskje litt motvillig og litt forvirret, men som fortsetter å gjøre seg gjeldende også etterpå. Kanskje er dette en bok man bør lese flere ganger for virkelig å få fullt utbytte av den?
Utgitt på engelsk: 1982
Originaltittel: The Plains
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Samlaget
Oversetter: Jon Fosse
Antall sider: 156
