Når fellesskapet på en arbeidsplass blir farlig
Den danske filmen «Unntaket» (2020), regissert av Anders Rønnow Klarlund, er en ubehagelig presis film om det som skjer når et arbeidsmiljø slutter å være et sted for tenkning, og i stedet blir et rom for projeksjon, frykt og kollektiv blindhet. Filmen bygger på Christian Jungersens roman med samme navn fra 2004, en bok som for mange lesere – også meg – satte seg i kroppen som et varig ubehag: en psykologisk thriller som ikke utspiller seg i mørke bakgater, men i et tilsynelatende opplyst, velmenende miljø.
Rollegalleriet i filmen er tett og gjennomarbeidet: Danica Curcic spiller den varme, men følelsesmessig skjøre Iben, Sidse Babett Knudsen er den kontrollerte og kjølige Malene, Amanda Collin gir Camilla en urolig, nesten vibrerende tilstedeværelse. Som Anne-Lise, den nye bibliotekaren, ser vi Lene Maria Christensen i en rolle som krever ekstrem presisjon: hun går fra å være meget veltilpass til å bli fullstendig ødelagt av de andre.
Da filmen kom, ble den mottatt som en sterk og ubehagelig kammerspill-thriller. Mange anmeldere pekte på hvor presist den fanger moderne former for maktutøvelse: ikke den åpne brutaliteten, men den høflige, profesjonelle, «rasjonelle» volden som kan utspille seg i lukkede institusjoner.
Handlingen utspiller seg på Dansk Institutt for Folkemord, et sted der mennesker til daglig arbeider med å analysere verdens mest ekstreme former for kollektiv vold. Ironien er ubehagelig presis: mens de forsker på folkemord, utvikler de selv en mikroskopisk versjon av det samme mønsteret.
Malene og Iben er bestevenninner og bærere av instituttets sosiale tyngdepunkt. Sammen med Camilla utgjør de en lukket sirkel. Når Anne-Lise begynner som ny bibliotekar, møter hun høflighet, men ikke tilhørighet. Hun slipper aldri helt inn. Små blikk, små pauser, små utelatelser bygger sakte et rom der hun alltid er litt feilplassert.
Når truende e-poster begynner å dukke opp – først rettet mot Malene, så mot Iben – forskyves atmosfæren. Frykt trenger seg inn i rommet. Og frykt trenger et objekt. Anne-Lise, som allerede står på utsiden, blir gradvis det stedet alt ubehag kan plasseres.
Det avgjørende er at ingenting er grovt. Alt er subtilt. Hver gang Anne-Lise forsøker å sette ord på det hun opplever, blir det møtt med vennlig skepsis, profesjonell distanse og psykologiserende omsorg. Hun blir fortalt at hun misforstår, overreagerer og kanskje fortrenger. Etter hvert begynner hun selv å tvile: Har jeg sendt disse mailene? Har jeg gjort noe jeg ikke husker?
Gaslightingen er total og den er kollektiv.
Det mest urovekkende ved «Unntaket» er ikke at noen er onde, men at alle er så «rimelige». Filmen viser med nesten kirurgisk presisjon hvordan et arbeidsmiljø kan bli et lukket meningssystem. Når først mistanken er etablert, begynner alt Anne-Lise gjør å bli lest inn i dette narrativet. Hver pause, hvert blikk, hver liten feil blir et nytt «bevis».
Samtidig skjer noe annet: De tre kvinnene i kjernen bekrefter hverandre. De deler blikk, minner og tolkninger. De bygger en felles historie som blir mer virkelig enn virkeligheten selv. Og etter hvert slutter de å registrere alt som ikke passer inn i den.
Til og med instituttlederen trekkes inn i denne dynamikken. Ikke fordi han er ond, men fordi det føles tryggere å støtte flertallet enn å forstyrre gruppens indre logikk. Dermed får forfølgelsen en institusjonell forankring. Det er kanskje det mest ubehagelige punktet: hvordan et helt system kan komme til å stå bak ødeleggelsen av ett menneske, uten at noen enkeltperson trenger å heve stemmen.
Anne-Lise er, paradoksalt nok, den mest psykisk sunne i rommet. Det er nettopp derfor hun blir farlig. Hun representerer noe uforutsigbart, noe som ikke lar seg kontrollere gjennom de usynlige reglene gruppen har etablert. Og da må hun brytes ned.
Det som utspiller seg i gruppen kan også leses som et skoleeksempel på kognitiv dissonans. Når Malene, Iben og Camilla først har begynt å mistenke Anne-Lise, oppstår det et psykologisk ubehag hver gang hun opptrer vennlig, rasjonelt eller sårbart, fordi det ikke stemmer med bildet de har begynt å bygge av henne. I stedet for å justere mistanken, justerer de tolkningen av alt hun gjør. Hver gest blir tvetydig, hver forklaring mistenkelig. Slik reduseres dissonansen ikke ved å søke sannhet, men ved å gjøre virkeligheten mer forenlig med fortellingen de allerede har valgt.
«Unntaket» er en film som setter seg langsomt. Den roper ikke. Den insisterer ikke. Den bare viser hvordan normalitet kan gli over i noe umenneskelig, mens alle fremdeles sitter rundt møtebordet, drikker kaffe og snakker i et korrekt, profesjonelt språk. Og det er nettopp derfor den er så uhyggelig.
Filmen kan ses på NRK i åtte dager til. Anbefales sterkt!
Innspilt: 2020
Dansk originaltittel: Undtagelsen
Spilletid: 1 t 56 min.
