Snøfast med fremmede
«Julestorm» er en liten, varm og lavmælt julefortelling som utspiller seg på et av de minst romantiske stedene man kan tenke seg, nemlig Gardermoen. Og nettopp derfor fungerer denne serien så godt. Når et voldsomt snøvær stanser all flytrafikk, blir flyplassen et slags midlertidig hjem for en rekke mennesker som egentlig er på vei et annet sted, til noen andre, til noe de håper på. I løpet av seks korte episoder, hver på rundt en halvtime, lar serien oss bli kjent med disse menneskene, ikke dypt og psykologisk utbrodert, men akkurat nok til at vi begynner å bry oss.
Regissør Per-Olav Sørensen, som også står bak «Hjem til jul«, bruker noe av den samme fortellermodellen her: en hel rekke skjebner som flettes inn i hverandre, med varme, humor og ikke rent lite alvor. Og som i «Hjem til jul» er det nettopp kontrasten mellom det hverdagslige og det eksistensielle som gir serien nerve. Alle venter på noe i «Julestorm«. Et fly, et svar, en person, et tegn på at livet vil dem vel.
I sentrum for mye av dette står bartenderen, spilt av Jon Øigarden. Han skjenker kaffe, øl og drinker med en rolig, nesten omsorgsfull hånd, men bak disken bærer han på sin egen uro. Han venter på prøvesvar som kan avgjøre om han har kreft eller ikke. Han er den som ser alle, lytter til alle, men som kanskje mest av alt selv trenger at noen ser ham.
Rundt ham beveger det seg et persongalleri som både er gjenkjennelig og lett karikert, på den fine måten. Julenissen, spilt av Ibrahim Faal, er så grundig lei av bortskjemte barn som ønsker seg luksusgaver til titusener av kroner at han nesten blir fysisk uvel av dem. Når han møter lille Kaia, som bare ønsker seg at foreldrene skal slutte å krangle, oppstår det et stille, rørende bånd mellom dem. Det er et av de øyeblikkene der serien minner oss om hva jul egentlig handler om.
I VIP-loungen sitter en svensk kvinne på vei til Paris, full av romantiske forestillinger om livet, og krasjer verbalt med en blasert pilot. De fornærmer hverandre, irriterer hverandre og trekkes mot hverandre, akkurat slik mennesker ofte gjør når noe uventet åpner seg i det som skulle vært en helt vanlig dag.
En stuer, spilt av Valter Skarsgård, sliter med å knytte seg til andre mennesker, men finner et slags moralsk kompass i en forlatt, skjelvende liten kinesisk nakenhund. At han ikke kan få seg til å overlate den til Mattilsynet, som trolig vil avlive den, sier mer om ham enn lange monologer kunne gjort.
Så er det mannen på vei til Malaga, spilt av Jan Gunnar Røise, med sitt evige brede smil og sin utrettelige entusiasme. Samtalene hans med flyplasspresten, spilt av Maibritt Saerens, om alt fra rekesalat på pølser til livets små og store absurditeter, gir serien noe av dens mest lavmælte humor. Også flyplasspresten hadde trengt litt omsorg, men det er det ingen som ser.
Blant alle disse dukker også den ufordragelige rike kvinnen opp, spilt av Alexandra Rapaport, som er vant til å kjøpe seg ut av enhver situasjon. Når hun ikke kommer seg til London, bestemmer hun seg for å leie en taxisjåfør for å kjøre henne hele veien til Torp. Samspillet mellom dem er både bitende morsomt og avslørende for klasse og makt, og igjen minner serien oss om hvor nakne vi blir når planene våre faller sammen.
Midt i dette finner vi også Ida Elise Broch, og her gjør «Julestorm» noe som nesten føles som et lite internt nikk til publikum. Etter å ha vært så elskelig og varm som Johanne i «Hjem til jul«, får hun her spille en oversminket, selvopptatt popstjerne med en karriere på hell. Hun er kravstor, utilnærmelig og lite sympatisk, men nettopp derfor blir hun også interessant. Bak den harde, polerte fasaden skimter vi en ung kvinne med et uavklart forhold til foreldrene sine og en voksende frykt for å bli irrelevant. Kontrasten til Johanne-figuren er slående, og Broch viser hvor presist hun behersker både sårbarhet og arroganse.
Dennis Storhøi dukker opp som en pianist som kanskje har sett sine beste dager. På vei til Tromsø for å spille for et tredvetalls betalende gjester sitter han i baren, drikker, smugrøyker på toalettene og bærer på en stille sorg over et liv som ikke ble helt slik han hadde håpet. Også her er det ikke de store ordene som gjør inntrykk, men de små, langsomme øyeblikkene.
«Julestorm» er på mange måter akkurat det den utgir seg for å være: en jule-feelgood-serie. Men den er en feelgood-serie som ikke er redd for å ta med det vonde, det ensomme og det uavklarte. Den forstår at jul ikke bare er glitter og gaver, men også venting, savn og stille håp. Når snøen legger seg over rullebanene og ingen kommer seg videre, blir det menneskene imellom som betyr noe. Og kanskje er det nettopp der «Julestorm» treffer best. Og så er spørsmålet om ting lander til slutt – både i bokstavelig og overført betydning …
Dersom du ønsker deg ganske ukomplisert underholdning nå i jula, kan jeg anbefale denne serien varmt!
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
