Anmeldelse av «Hjem til jul» sesong 3 – regissert av Per-Olav Sørensen (2025)

Kjærlighet i rot og råteskader

«Hjem til jul» er en serie som vet nøyaktig hva den vil være. Den later ikke som den er mer enn den er, og nettopp derfor treffer den. Over åtte korte episoder i sesong 3 følger vi igjen Johanne i desemberdagene frem mot jul, med forventninger, ensomhet, håp og små sammenbrudd pent pakket inn i julelys, småprat og gjenkjennelige situasjoner.

Sesong 3 åpner med et ambisiøst prosjekt. Johanne har invitert hele familien hjem til seg på julaften. Hun legger både prestisje og sjel i det, og dermed også grunnlaget for katastrofe. Vannlekkasjen på kjøkkenet blir mer enn et praktisk problem. Den blir også et bilde på alt som ikke lar seg reparere så raskt som man skulle ønske. Oppussingen drar ut i tid, nye skader avdekkes og mannen hun har hyret inn for å fikse kjøkkenet blir en stadig viktigere del av hverdagen hennes. Og det på måter som ikke bare handler om rør og kjøkkenskap.

Parallelt følger vi Johanne i en ny rolle på jobb. Hun har fått en lederstilling og viser igjen den særegne evnen hun har til å nå inn til pasientene sine, ofte på måter som trosser systemer, rutiner og kollegers skepsis. Forsøket på å innføre «anonym julenisse» for å styrke samholdet i teamet møter motstand, og illustrerer fint spennet mellom gode intensjoner og den ofte klønete virkeligheten i arbeidslivet. Det er jo ikke alle rundt en ny leder som har noe ønske om at vedkommende skal lykkes. Særlig ikke dersom hen selv ønsket seg denne stillingen, men ikke fikk den. Det er her serien også lykkes med noe mer enn bare romantikk. Den viser hvordan omsorg, ansvar og ledelse sjelden er friksjonsfritt.

Kjærlighetsjakten, derimot, går – som forventet – skjevt. Datene er mislykkede, pinlige og til tider smertefulle. Men de er også varme og morsomme, fordi de er så gjenkjennelige. Spørsmålet ligger hele tiden og dirrer: Finnes kjærligheten der man minst venter den? Kanskje midt i rot, råteskader og halvferdige kjøkken?

Familiedynamikken spiller fortsatt en viktig rolle. Konflikten med søsteren (spilt av Helga Guren), som er sliten av å bære hovedansvaret hjemme, gir sesongen en ekstra tyngde. Rollen har klare slektskap til karakteren hun spilte i «Elskling«, en kvinne som holder alt sammen helt til det ikke går lenger, og dette gir serien et alvor som balanserer det lette.

Serien er regissert av Per-Olav Sørensen, som også sto bak de to første sesongene. Hans sikre hånd for tone og tempo er avgjørende for at serien aldri tipper helt over i det sukkersøte, selv når handlingen er forutsigbar.

I hovedrollen som Johanne finner vi Ida Elise Broch, som bærer serien med en blanding av sårbarhet, stahet og tørr humor. Rundt henne møter vi blant andre Oddgeir Thune, Hege Schøyen, Kanan Gill og Felix Sandman, som alle bidrar til et persongalleri der kjente skuespillere får vise nye og ofte overraskende sider av seg selv.

Joda, serien er banal. Men det er også poenget. «Hjem til jul» sesong 3 er ikke laget for å analyseres i stykker, men for å sees i sofaen, gjerne sammen, i desembermørket. Den får oss til å le, bli litt mykere om hjertet og senke skuldrene. Akkurat det man kan trenge før jul.

Innspilt: 2025
Nasjonalitet: norsk