Om opprørets pris
Jeg har lest Tore Renberg gjennom mange år, og det som alltid har slått meg, er hvordan han lar enkeltmenneskets erfaring stå i direkte kontakt med større sammenhenger. Han skriver nært om familier, relasjoner og mennesker i press, men aldri løsrevet fra de strukturene som virker på dem, som makt, ansvar og moral. Enten han skriver fra oppvekstens Stavanger eller beveger seg langt bakover i historien, opplever jeg ham som en forfatter som ikke viker unna det ubehagelige, og som heller ikke har behov for å gi oss ryddige svar der stoffet i seg selv er uoversiktlig. I tillegg har han en unik evne til å gi hver bok sin helt egne fortellerstemme.
I de senere årene har forfatterblikket hans i økende grad vendt seg bakover i tid. Ikke for å skrive historie som kulisse, men for å undersøke konflikter som fortsatt er levende: forholdet mellom autoritet og samvittighet, mellom lov og moral, mellom det som kan sies og det som får konsekvenser når det faktisk blir sagt. Romanen «Lungeflyteprøven» markerte et tydelig vendepunkt i så måte. Her gikk Renberg dypt inn i 1600-tallets retts- og idéhistorie, særlig i praksisen rundt barnedrapssaker og bruken av den såkalte lungeflyteprøven som juridisk bevis. Underveis i dette arbeidet begynner Christian Thomasius å gjøre seg gjeldende, først nesten umerkelig, før han etter hvert blir umulig å ignorere.
«Aktivisten» vokser frem av denne oppdagelsen. Det er ikke en bok som vil løfte frem en opplysningshelt. Derimot er det et forsøk på å komme tett på et menneske som levde midt i noen av sin tids mest brutale og fastlåste konflikter. Christian Thomasius levde i et samfunn der den lutherske ortodoksien satte strenge rammer både for tenkning og handling, der stand og posisjon betydde alt, og der straffesystemet var hardt og nådeløst. Tortur, dødsstraff og offentlig ydmykelse var ikke unntak, men del av en etablert orden. Universitetet i Leipzig fremstår her ikke først og fremst som et fristed for fri tanke, men som et maktsentrum der teologi, jus og statsmakt var tett flettet sammen. Det Thomasius etter hvert kom i konflikt med, var ikke én bestemt praksis, men en grunnleggende forestilling om at autoritet skulle veie tyngre enn fornuft, og at menneskelig feilbarlighet helst burde møtes med straff fremfor forståelse.
Han protesterte mot bruken av tortur som juridisk metode, ikke bare av medfølelse, men fordi den ødela rettens rasjonalitet. Han gikk til frontalangrep på hekseprosessene, som han mente var bygget på frykt, overtro og tvang, ikke på bevis. Han insisterte på et prinsipielt skille mellom ytre handling og indre samvittighet. Staten skulle dømme det mennesker gjorde, ikke det de trodde. I en tid der synd og forbrytelse ofte var to sider av samme sak, var dette dypt provoserende.
Kanskje var det nettopp språkvalget som gjorde ham aller mest urovekkende. Thomasius begynte å forelese og skrive på tysk. Ikke fordi han ikke kunne det lærde språket latin, men fordi han valgte det bort. Latin var forbeholdt de innvidde, et språk som holdt kunnskap innenfor et snevert rom. Ved å bruke morsmålet gjorde han rettstenkningen tilgjengelig for flere, og dermed også mer utsatt. Det var ikke bare innholdet som provoserte, men det faktum at han ikke lenger holdt det for seg selv.
Samtidig er det noe befriende i at Renberg aldri gjør Thomasius til en entydig helt. Han var polemisk, ofte ironisk og kunne være skarp på en måte som også rammet mennesker, ikke bare idéer. Han søkte støtte hos mektige beskyttere når han måtte, tonet ned språket sitt i perioder og valgte enkelte kamper bort. Motet hans var ikke jevnt fordelt, men uroen var det. Og det er kanskje nettopp dette som gjør ham troverdig. Valgene han tok hadde en pris. Han ble mistenkeliggjort, anklaget for kjetteri og ateisme, fratatt stillingen sin i Leipzig og til slutt tvunget bort fra byen som hadde vært både arbeidsplass og hjem. Også de nærmeste ble rammet. Forholdet til faren ble satt under hardt press, og det som fulgte, var ikke noe heroisk eksil, men et tap han måtte leve videre med.
I sin egen tid tapte Thomasius mye. Han ble skjøvet ut, mistenkeliggjort, og flere av tankene hans ble møtt med skepsis eller direkte avvisning. Likevel er det vanskelig å lese «Aktivisten» uten å se hvor langt disse tankene senere skulle nå. Motstanden mot tortur, skillet mellom jus og teologi og forståelsen av samvittigheten som et personlig rom, er i dag så selvsagte at det er lett å glemme hvor kontroversielle de en gang var. Kanskje var han rett og slett for tidlig ute.
Renberg er også opptatt av hvordan dette livet faktisk endte. Thomasius ble verken knust eller seirende. Han fortsatte å skrive og undervise, fant etter hvert anerkjennelse i andre miljøer, men det er tydelig at årene med konflikt satte spor. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er gjennomgangen av et forsoningsbrev til en av hans hardeste motstandere. Brevet er preget av tretthet og ydmykhet, og av et oppriktig ønske om fred, uten at han samtidig gir slipp på det han har stått for. Her trer ikke polemikeren frem, men mennesket.
Måten Renberg skriver denne boka på, har mye å si for hvordan den virker. «Aktivisten» lar seg ikke lese som en tradisjonell biografi, og heller ikke som en ren fagbok. Den er mer undersøkende enn konkluderende, mer prøvende enn fastlagt. Renberg legger ikke skjul på sin egen nysgjerrighet, usikkerhet og fascinasjon og han lar leseren følge ham mens han beveger seg mellom arkivstoff, idéhistorie, litteratur og egne lesninger. Noen steder tar han omveier, andre steder blir han stående lenge ved detaljer som kunne vært strøket i en strammere fremstilling. For meg er det nettopp dette som gir boka liv. Den forsøker ikke å rydde bort motsetninger, men lar dem få virke.
Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at «Aktivisten» er mer enn en bok om Christian Thomasius. Det er en bok om hva det faktisk koster å holde fast ved fornuft og samvittighet når systemene rundt deg helst vil ha ro og orden og beholde ting slik de alltid har vært. Om hvordan språk både kan åpne rom og gjøre dem farlige. Og om hvorfor spenningen mellom makt og tanke, mellom trygg orden og urolig frihet, aldri bare hører fortiden til.
Utgitt: 2024
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 210
Jeg har lånt boka på biblioteket.
