Anmeldelse av «Lungeflyteprøven» av Tore Renberg (2024)

(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)

For noen uker siden hadde jeg gleden av å høre Tore Renberg på Porsgrunn bibliotek, hvor han fortalte om arbeidet med «Lungeflyteprøven«. Det var tydelig hvor dypt engasjert han er i selve skriveprosessen – og ikke minst i å finne hver romans egen stemme. Det slo meg allerede da at dette var en forfatter som tok både språket og stoffet på alvor. Nå har jeg lyttet til romanen på Storytel, opplest av forfatteren selv – og jeg er rett og slett fra meg av begeistring.

Hvis det finnes en rød tråd i Tore Renbergs forfatterskap, så må det være hans vedvarende interesse for mennesker i utenforskap. Hans romanfigurer tilhører sjelden «det gode selskap». De lever på kanten, i randsonen, i skyggene. De bærer skam, skyld og sårbarhet – og nettopp derfor fanger de oss som lesere.

I «Lungeflyteprøven» møter vi en av de mest tragiske og urettferdig behandlete skikkelsene jeg har lest om på lenge: godseierdatteren Anna Voigt. Året er 1682. Anna blir anklaget for å ha drept sitt nyfødte barn – et barn som ble unnfanget etter at drengen på gården forgrep seg på henne. Hun forstår knapt hva som har skjedd – og har enda mindre språk for å forklare det.

Straffen for spedbarnsdrap på 1600-tallet er brutal: halshugging – gjerne etter tortur for å fremtvinge tilståelse. Anna hevder at barnet var dødt ved fødselen, og en lege blir tilkalt. Han foretar en lungeflyteprøve: en medisinsk metode som gikk ut på å legge barnets lunger i vann. Hvis lungene sank, betydde det at barnet aldri hadde pustet, og dermed ikke var levende født. Lungene til Annas barn sank. Men trodde noen på henne? Nei.

Renberg skildrer med hjerteskjærende innlevelse hvordan hele rettsprosessen i realiteten var en forhåndsdom. Hvor liten plass det fantes til kvinnelig erfaring, til uskyld, til kontekst. Anna blir et offer for samtidens brutale moral – og for et system som er ute etter straff, ikke sannhet.

Men som om ikke det var nok: Mens Anna sitter fengslet, blir hun gjentatte ganger voldtatt av fangevokteren. Hun føder enda et barn. Og vi som lytter eller leser, må bare holde ut. For dette er en fortelling fra virkeligheten.

Renberg har valgt en stil som føles både dempet og intens på én gang. Språket er renskåret, lavmælt, og samtidig sitrende av raseri. I blikket. I hvordan Anna mister sitt navn og sin verdighet. I hvordan hele samfunnet snur seg bort, mens det samtidig sørger for å holde henne fast.

At Renberg selv leser lydboka, gjør opplevelsen desto sterkere. Han vet hvor trykket skal ligge, hvor pausen skal falle, og han leser med varme – og med sorg. Det gjør vondt å lytte. Men det gjør godt å vite at denne historien blir fortalt.

«Lungeflyteprøven» er en sjeldent sterk og gjennomarbeidet roman. Den viser hva skjønnlitteratur kan være når den både vil noe og evner å formidle det – i et språk som både bærer og bryter.

Romanen gir stemme til en historisk kvinne som ble tiet i hjel – og det gjør den med litterær kraft og menneskelig innsikt. Det er en dypt ubehagelig, men også viktig påminnelse om hvordan samfunnet – og rettsvesenet – en gang behandlet de sårbare og stemmeløse.

Jeg anbefaler «Lungeflyteprøven» varmt – både som litteratur, som historisk dokumentasjon og som etisk vekker.

Utgitt: 2023
Forlag: Oktober
Antall sider i papirutgaven: 558
Lydbokas varighet: 17 t 24 min