Å gå seg vill – som motstand, metode og mulighet
Rebecca Solnit er en amerikansk essayist, historiker og kulturkritiker som i flere tiår har skrevet i skjæringspunktet mellom politikk, kunst, landskap, kjønn og historie. Hun er særlig kjent for sin evne til å binde sammen det personlige og det strukturelle, det konkrete og det idéhistoriske, uten å forenkle. Solnit skriver ikke for å levere svar, men for å åpne rom – for tenkning, for tvil og for nye forbindelser.
Jeg har tidligere lest og skrevet om «Menn forklarer meg ting«, en bok som gjorde henne kjent for et bredt publikum, og som med presisjon og klarhet satte ord på erfaringer mange kvinner kjenner igjen, men som få hadde sett samlet og analysert på denne måten. Den boka var skarp, politisk og direkte.
Denne boka er annerledes. Den er mer langsom, mer sirkulær, mindre konfronterende, men ikke mindre radikal.
Hva slags bok er dette?
Dette er en essaysamling, men også en reisebok, en kulturhistorie, en naturskildring og en personlig refleksjon over tap, orientering og mening. Solnit beveger seg mellom ørkener, byer, kart, kunstverk, historier om utryddede arter, barndomsminner, politiske kamper og filosofiske spørsmål. Alt holdes sammen av én gjennomgående idé: det å gå seg vill.
Men dette er ikke en bok om å rote seg bort i praktisk forstand. Å gå seg vill hos Solnit handler ikke om dårlig planlegging eller manglende retningssans. Det handler om å gi slipp på kontroll, på ferdigtråkkede stier, på kart som lover oversikt, men som ofte bare bekrefter det vi allerede vet.
Hva betyr det å «gå seg vill»?
Hos Solnit er «å gå seg vill» først og fremst en eksistensiell tilstand. Det er å tre ut av det kjente, det målbare og det forutsigbare og inn i et rom der man ikke umiddelbart vet hvor man er, eller hva som kommer til å skje. Det er nettopp i dette rommet, hevder hun, at ny innsikt kan oppstå.
Å aldri gå seg vill er å forbli innenfor vanens grenser. Det er å la livet styres av rutiner, forventninger og etablerte fortellinger. Vanen er ikke bare sterk. Den har en overmakt, fordi den gir trygghet. Men prisen kan være høy. Man risikerer å aldri oppdage noe nytt, verken i verden eller i seg selv.
Å gå seg vill blir dermed en form for motstand – mot effektivitet, kontroll og målbarhet. Det er en vilje til å være i det uavklarte. Til å tåle usikkerhet. Til å akseptere at ikke alt kan forstås umiddelbart.
Som leser kjente jeg ofte på denne uroen selv. Ikke som frustrasjon, men som en langsom forskyvning: en påminnelse om hvor sjelden jeg tillater meg å ikke vite helt hvor jeg er på vei.
Hva er unikt ved denne boka?
Det unike ved denne boka er ikke at Solnit er den første som skriver om vandring, natur eller tap. Det er måten hun vever alt dette sammen på. Hun viser hvordan landskap, historie, politikk og indre liv speiler hverandre, uten å redusere dem til enkle symboler.
Hun setter ord på noe mange kjenner på i vår tid: følelsen av å leve i en verden der stadig mer forsvinner – arter, språk, steder, historier – samtidig som vi klamrer oss til forestillingen om kontroll og fremgang. Hun insisterer på at ikke alt tap kan eller skal repareres. Noe må vi sørge over, for alt kan ikke løses.
Boka setter ord på erfaringen av å stå litt uten retning, og viser at dette ikke nødvendigvis er noe som må ryddes bort eller forklares, men kan være nettopp det som gjør det mulig å forstå mer.
Hvorfor bør vi lese denne boka?
Fordi den lærer oss å verdsette det langsomme. Det uavklarte. Det som ikke gir umiddelbar avkastning.
Dette er en bok for lesere som tåler motstand. Som ikke trenger klare konklusjoner på hver side. Som er villige til å gå seg litt vill også som lesere, og oppdage at det i seg selv kan være meningsfullt.
Jeg opplevde ikke boka som krevende på en utilgjengelig måte, men som krevende i betydningen at den fordrer noe av meg: tid, oppmerksomhet og vilje til å bli værende i teksten, også når den ikke straks gir meg fotfeste.
Solnit utfordrer en grunnleggende norm i vår tid, nemlig forestillingen om at klarhet alltid er å foretrekke fremfor tvil, og at løsninger er viktigere enn forståelse. Det er ikke nødvendigvis lett å akseptere.
Når det gjelder kjønn, er dette ikke en uttalt feministisk bok på samme måte som «Menn forklarer meg ting«. Likevel ligger kjønnsperspektivet implisitt til stede, f.eks. i hvem som historisk har hatt frihet til å gå seg vill, til å bevege seg uten mål, til å ta plass i landskapet uten å måtte forklare seg.
Rebecca Solnit minner oss om noe grunnleggende, men som er lett å glemme: at det ikke alltid er tap av kontroll som er problemet, men vår motvilje mot å være i det uavklarte. Å gå seg vill, slik hun skriver det frem, er ikke en svakhet. Det er en måte å være i verden på som åpner for erfaring, innsikt og erkjennelse, også når det innebærer uro.
For meg ble dette en bok om å senke tempoet i tenkningen. Om å ikke straks lete etter sammenheng, mening eller konklusjon. Om å tillate at noe får være uferdig, også i meg selv.
Det er ikke sikkert denne boka passer for alle. Men for lesere som er villige til å gi slipp på kartet for en stund, og som tåler å gå uten retning – også som lesere – er dette en bok som gir mye tilbake.
Og helt til slutt: Dette er også en av de mange eminente utgivelsene fra Pelikanen forlag – et forlag som over tid har stått for en helt særegen litterær kvalitet, både i utvalg og utforming. Det er derfor med stor sorg jeg registrerer at forlaget nå opphører å eksistere etter oppkjøpet fra Frisk forlag. Pelikanen har vært et forlag jeg har hatt stor tillit til, og som jeg virkelig kommer til å savne.
Utgitt på engelsk: 2005
Originaltittel: A Field Guide to Getting Lost
Utgitt på norsk: 2019
Forlag: Pelikanen forlag AS
Oversetter: Pål H. Aasen
Antall sider: 174
