Freud, narsissismen – og hva det krever av oss som lesere
Dette er ikke en bok man leser for å få raske svar. Det er heller ikke en bok man leser for å få bekreftet det man allerede tror man vet om narsissisme.
«Til innføring i narsissismen» er en krevende bok, både språklig og begrepsmessig, og den forutsetter lesere som er villige til å lese langsomt, stoppe opp og tåle at mye ikke konkluderes. Man må tåle at det ikke serveres ferdigtygde forklaringer eller noen form for «fasitsvar». Boka handler om utviklingen av begrepet narsissisme, der lite egentlig er hugget i stein.
Boka består av Sigmund Freuds (1856-1939) essay fra 1914, ledsaget av et omfattende etterord som utgjør nærmere en tredel av hele bokas omfang. Dette etterordet er skrevet av Eivind Tjønneland (1956), og det er helt avgjørende for lesningen. Det er ikke et tillegg man kan hoppe over, men snarere en bok i boka. Dette er en selvstendig, analytisk og kritisk gjennomgang av Freuds tekst, og samtidig en bro mellom Freuds begrepsverden og vår egen.
Freud og narsissismen – et begrep i bevegelse
I selve essayet forsøker Sigmund Freud å gi narsissismebegrepet en tydeligere plass i psykoanalytisk teori. Opprinnelig ble narsissisme brukt snevert, ofte knyttet til seksualitet og perverterte tilstander, der individet tok sin egen kropp som objekt for begjær. Freud viser tidlig at dette er en utilstrekkelig forståelse. Klinisk erfaring tilsier at narsissistiske mekanismer forekommer langt bredere, både i psykiske lidelser og i det vi oppfatter som normal psykisk utvikling.
Et av Freuds viktigste grep er å vise at libido ikke bare er rettet mot ytre objekter, men også kan være investert i jeget selv. Dermed blir narsissisme ikke bare et avvik, men et strukturelt trekk ved psyken. Freud introduserer skillet mellom jeg-libido og objekt-libido, og med det forrykker han tidligere driftsteoretiske modeller.
Når han analyserer psykoser, særlig paranoia og schizofreni, beskriver Freud hvordan libido kan trekkes tilbake fra omverdenen og rettes mot jeget. Dette kan gi grandiose forestillinger, men også tap av interesse for andre mennesker. Samtidig understreker Freud gang på gang at disse mekanismene ikke er kvalitativt forskjellige fra normale prosesser. Forskjellen ligger i graden, ikke i arten.
Her introduserer han også tanken om en primær narsissisme, det vil si en tidlig fase der barnets libido i utgangspunktet er rettet mot jeget. Denne forestillingen har senere blitt sterkt kritisert, men hos Freud fungerer den først og fremst som et teoretisk forsøk på å forklare hvordan jeget i det hele tatt kan bli gjenstand for psykisk investering.
Det er verdt å merke seg hvordan Freud skriver. Han er ikke konklusiv i streng forstand. Essayet er preget av prøvende resonnementer, forbehold og hypotetiske formuleringer. Han arbeider med sannsynligheter, ikke fasitsvar. Nettopp dette gir teksten en åpenhet som både er en styrke og en utfordring for leseren.
Kjærlighet, idealisering – og sårbarhet
Blant de mest interessante partiene i teksten er Freuds analyse av kjærlighetslivet. Han skiller mellom narsissistisk og anaclitisk objektvalg (*), og viser hvordan forelskelse kan forstås som en midlertidig overføring av narsissistisk libido fra jeget til objektet. Objektet blir bærer av idealet, mens jeget tømmes tilsvarende.
(*) Ved anaklitisk objektvalg velger man et kjærlighetsobjekt som erstatter eller viderefører de tidlige omsorgsrelasjonene, først og fremst forholdet til mor (og senere far eller andre omsorgspersoner).
Dette gir en slående forklaring på både forelskelsens eufori og dens sårbarhet: Når objektet svikter, kollapser også den narsissistiske balansen. Her fremstår narsissismen ikke som overdreven selvkjærlighet, men som et grunnleggende vilkår for psykisk likevekt.
Samtidig inneholder teksten kjønnspsykologiske generaliseringer som i dag fremstår som problematiske. Freuds generaliseringer om kvinner og narsissisme er svakt begrunnet og inviterer til kritisk motlesning. Det er likevel interessant å merke seg at Freud flere steder modererer sine egne påstander og tydelig understreker at han arbeider med sannsynligheter, ikke lover.
Etterordet – der teksten åpnes mot vår tid
Det er her Eivind Tjønnelands etterord blir helt avgjørende. Han gir ikke bare en innføring i Freuds tekst, men foretar en bred, grundig og ofte kritisk gjennomgang av hvordan narsissismebegrepet har blitt utviklet, problematisert og omformulert i ettertid.
Tjønneland er idéhistoriker og kjent for sine grundige analyser. I etterordet plasserer han Freud i en bredere psykoanalytisk og intellektuell tradisjon, og viser hvordan senere teorier innen objektrelasjonsteori, selvpsykologi og relasjonelle perspektiver har utfordret forestillingen om primær narsissisme som en objektløs, selvtilstrekkelig tilstand.
Han trekker blant annet inn Jacques Lacans speilstadium, Françoise Doltos arbeid med kroppsbildet og nyere nevrobiologisk forskning på speilnevroner. Felles for disse perspektivene er en forståelse av narsissisme som grunnleggende relasjonell: Jeget formes ikke i isolasjon, men i samspill med andre gjennom blikk, språk, kropp og affekt.
Her blir det tydelig hvor langt vi i dag har beveget oss bort fra Freuds snevrere forståelse av narsissisme, der seksualitet spiller en dominerende rolle. Samtidig viser Tjønneland hvorfor Freuds tekst fortsatt er relevant. Ikke fordi Freud hadde rett i alt, men fordi han stilte spørsmål som fortsatt angår forholdet mellom selvfølelse, idealisering, skam og tilknytning.
Hvem er denne boka for?
Dette er ikke en bok for alle og den er heller ikke ment å være det. Målgruppen er først og fremst faglig skolerte lesere, eller særlig interesserte lesere som er villige til å bruke tid på teksten. Språket er tett, begrepene komplekse og som lesere må vi holde rede på krevende distinksjoner som jeg-libido/objekt-libido, normalitet/patologi og primær/sekundær narsissisme.
Til gjengjeld belønnes man med en tekst som ikke undervurderer leseren. Dette er en bok som forutsetter refleksjon og som tar den på alvor.
Avslutning – en bok man arbeider med
«Til innføring i narsissismen» er ikke en bok som gir klare definisjoner eller avsluttede teorier. Den er snarere et vitnesbyrd om tenkning i bevegelse. Freud holder mye åpent, prøver, justerer og nøler. Nettopp derfor er teksten fortsatt interessant.
Med Tjønnelands omfattende etterord blir boka også en samtidsrelevant refleksjon over hvordan vi i dag forstår narsissisme – ikke som en merkelapp man lettvint fester til andre, men som et grunnleggende og ambivalent trekk ved menneskets psykiske liv.
Jeg skal innrømme at jeg trodde dette var en annen type bok da jeg valgte å kjøpe den. Jeg trodde jeg kom til å få flere svar – klarere definisjoner, kanskje også en tydeligere avklaring av hva narsissisme er. I stedet har jeg fått noe annet: en grundig innføring i et fagfelt som fortsatt er i bevegelse, der begrepene stadig prøves, utfordres og nyanseres, og der det siste ordet langt fra er sagt.
Dette er ikke en bok man leser raskt. Det er heller ikke en bok man leser uten motstand. Men det er en bok man blir klokere av å arbeide med.
Utgitt: 2019
Forlag: Vidarforlaget
Antall sider: 84
