Om å holde fast i det som er
Jon Fosse (1959) vant Nobelprisen i litteratur i 2023. Det gjorde at mange flere fikk øynene opp for et forfatterskap som lenge har stått sterkt, også her hjemme. For meg er det likevel språket som er det avgjørende. Fosse skriver på en måte som enten treffer eller ikke. Jeg har selv slitt noe med fortellerstilen, men etter å ha hørt et foredrag av Gina Winje på Porsgrunn biblioteket den 26. februar i år, var det som om noe løsnet.
«Vaim» er tenkt som første bok i en trilogi. Så langt er to bøker kommet. Mottakelsen har vært god, slik jeg oppfatter det. Kanskje ikke nødvendigvis med de helt store overskriftene, men med en jevn anerkjennelse av det Fosse gjør. Dette er ikke bøker som forsøker å behage, og de henvender seg nok til en ganske smal leserskare, tror jeg.
Romanen er delt i tre deler, med tre ulike fortellerstemmer. Først møter vi Jatgeir, fiskeren som lever sitt liv i det fiktive kystsamfunnet Vaim. Deretter forskyves perspektivet til Elias, som står litt på siden av det som skjer, men likevel tett på. I siste del er det Frank – Elines ektemann – som fører ordet. Tre stemmer, tre blikk på det samme livet, og på de samme hendelsene, uten at noe egentlig blir avklart.
Vaim er et fiktivt sted, men det kjennes likevel konkret. Et lite samfunn der livet går sin gang, der folk kjenner hverandre, og der det ikke skjer så mye. Mot dette står Bjørgvin, som utvilsomt er Bergen. Et sted man reiser til, går rundt og ikke helt finner seg til rette i.
Boka åpner på en måte som først kan virke litt pussig, men som etter hvert setter seg. Jatgeir seiler inn til Bjørgvin, ikke for å kjøpe klær, men fordi han mangler nål og tråd. Det har de sluttet å selge på handelsbua i Vaim. Det er et konkret og trivielt utgangspunkt. Likevel blir det stående. Han kjøper nål og tråd til en ublu pris, føler seg lurt, og prøver igjen et annet sted – bare for å oppleve det samme.
Det er noe gjenkjennelig i dette, men også noe mer. Den manglende knappen, behovet for å sy, kan leses som et bilde på et liv der noe ikke helt henger sammen. Der det forventes at man bare skifter ut det som ikke fungerer. Jatgeir gjør ikke det. Han forsøker å reparere. Han holder fast i det han har.
Så er det Eline. Hun går igjen i alle de tre delene, uten at hun noen gang blir fullt ut forståelig. Hun dukker opp, hun forsvinner, hun setter ting i bevegelse. Hun forklarer ikke, men handler. Det er rundt henne mye av fortellingen kretser. Når hun står på kaia i Vaim og ber Jatgeir ta henne med, er det nok. Han gjør det. Han har jo elsket henne helt siden ungdomstiden, men fikk henne aldri. Derfra følger vi dem gjennom små og større bevegelser. Reiser, opphold, forsøk på et liv sammen, sett fra ulike hold.
Denne gangen valgte jeg å høre boka som lydbok på engelsk. Gina Winje understreket nemlig i sitt foredrag i februar i år at de engelske oversettelsene er særlig gode, og det må jeg si meg enig i. Det er noe med flyten i språket som kler denne teksten. Oversettelsen er nydelig, og løfter – litt overraskende – hele leseopplevelsen. I tillegg fjerner den muntlige opplesningen oppmerksomheten bort fra den manglende tegnsettingen i teksten, og gjør at vi som lesere i stedet konsentrerer oss om selve fortellingen.
Når det gjelder handlingen, er dette ikke en bok som drives frem av ytre spenning. Den går i sirkler. Vi er innom de samme situasjonene, de samme minnene, de samme spørsmålene. Jatgeir lever sitt liv i Vaim, med båten som bærer navnet Eline. Så kommer hun tilbake, og han tar henne med. Senere ser vi det hele fra andre vinkler, gjennom Elias og gjennom Frank, som står igjen.
Det er mye død i denne romanen. Ikke som dramatiske høydepunkter, men som en del av livet. Folk blir syke, dør og blir begravet. Det er nøkternt og lavmælt, og kanskje nettopp derfor virker det så sterkt.
I lydbokformatet merker jeg kanskje enda tydeligere hva språket gjør. Gjentakelsene og de lange setningene uten punktum driver fortellingen fremover uten pauser. Den stanser ikke opp, men vender tilbake til det samme fra litt ulike vinkler. Samtidig skjer det noe med personene underveis. De glir delvis over i hverandre, og det er ikke alltid helt klart hva som tilhører hvem. Det gir en følelse av sammenheng, men også en slags uro.
For meg er dette også en litt morsom bok. Ikke fordi den er humoristisk i vanlig forstand, men fordi den forteller en historie som stadig vender tilbake til seg selv. Den går litt i ring, stanser opp, begynner på nytt. Veldig typisk Jon Fosse.
Jeg kan absolutt anbefale denne boka. For litt skeptiske Fosse-lesere: prøv den engelske lydbokutgaven – eller rett og slett den engelske oversettelsen. Det er faktisk da man for alvor forstår hvilket inntrykk tekstene til Jon Fosse gjør på et internasjonalt publikum!
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Samlaget
Antall sider i papirboka: 182
Den engelske lydbokutgaven har jeg hørt på Storytel. Opplest av Toby Jones.
