Når kaos blir en strategi
Det er noe ubehagelig presist ved denne boka. Ikke fordi den kommer med store, bastante svar, men fordi den peker på noe vi egentlig allerede aner: at spillereglene er i ferd med å endres og at det ikke nødvendigvis er de klokeste som setter premissene.
Giuliano da Empoli (f. 1973) er en italiensk-sveitsisk forfatter og statsviter bosatt i Frankrike. Han har vært tett på europeisk politikk over tid, blant annet som seniorrådgiver for Italias tidligere statsminister Matteo Renzi. Det gir teksten ekstra tyngde. Dette er med andre ord ikke en analyse om makt som er skrevet uten inngående kjennskap og erfaring til tematikken. Forfatteren har beveget seg i maktens korridorer, og er en som kjenner både mekanismene og selvforståelsen som preger dem.
«Rovdyrenes tid» har fått betydelig oppmerksomhet internasjonalt, og også her hjemme. Det norske eksemplaret jeg har lest, er allerede i sitt fjerde opplag, noe som sier sitt om hvor mange som opplever at denne boka treffer noe i samtiden.
Jeg leste «Trollmannen fra Kreml» da den kom, og ble dypt fascinert. Det var noe med måten han skildret makt på. Kjølig, analytisk, men samtidig med en litterær nerve. Dette gjorde at jeg satt igjen med en følelse av å ha fått innblikk i noe vi egentlig ikke skulle vite noe om. Den samme kvaliteten finnes her, men i en mer essayistisk form.
Allerede i epigrafen setter han tonen, med et sitat av Curzio Malaparte (1898 – 1957):
«Blant de heltene hvis eksemplariske liv Plutark forteller om, forekommer bare få gentlemen.»
(Malaparte er forfatteren bak den fantastiske boka «Kaputt«, som jeg har skrevet om her på bloggen.)
Det er vanskelig å tenke seg en mer presis inngang til det som følger etter epigrammet. For dette er en bok om makt, slik den faktisk utøves.
Da Empoli trekker blant annet linjene tilbake til Borgiane, denne italienske renessansefamilien som nærmest er blitt et symbol på makt uten moralske sperrer. Det er en historisk parallell som først kan virke litt teatralsk, men som etter hvert setter seg. For poenget er ikke historien i seg selv, men likhetene. Forestillingen om at vi har beveget oss bort fra denne typen maktutøvelse, fremstår – i hans lesning – som nettopp dét: en forestilling.
Vi er på vei inn i noe annet. Eller kanskje snarere: noe gammelt i ny form.
Når han skriver om vår egen tid, er det vanskelig å ikke kjenne igjen bildet. Krig er ikke lenger et unntak. Ukraina. Gaza. Konflikter som igjen preger nyhetsbildet, og som i økende grad fremstår som en del av det politiske normalbildet. Ikke nødvendigvis fordi noen sier det eksplisitt, men fordi det skjer og fordi det aksepteres.
Samtidig gir han oss et mer finmasket blikk på politisk makt. Et av de mest interessante sporene i boka er refleksjonen rundt ledelse, med referanse til Tony Blair. Blair beskriver politiske ledere som gjennomløper tre faser. Først den lyttende fasen der man forsøker å forstå, fordi man ennå ikke vet hva man ikke vet. Deretter hybrisfasen, den farligste, hvor man er overbevist om at man har forstått alt. «Du er sjefen, du slutter å lytte til andre – for hvem vet egentlig bedre enn deg?» Til slutt kommer modenheten. En erkjennelse av at ens egen erfaring ikke er tilstrekkelig. At man igjen må lytte. Dessverre er det ytterst få som kommer dit …
Dette er en enkel modell, men den treffer ubehagelig godt. For den kaster også lys over et annet av bokas poenger – formulert på side 65: at det knapt finnes noen sammenheng mellom et menneskes intellektuelle evner og politisk intelligens. Det er en setning som blir stående. Ikke minst fordi den peker rett inn i vår egen tid, der figurer som Donald Trump nettopp utfordrer forestillingen om hva slags kompetanse makt egentlig krever.
Parallelt tegner da Empoli opp konturene av en ny elite. Ikke den politiske, men den teknologiske. Musk. Zuckerberg. Og alle de andre som opererer i et landskap der makt ikke nødvendigvis er demokratisk forankret, men teknologisk.
Det er noe nesten skremmende over hvordan han beskriver dem. En vilje til å skape, ja, men også en vilje til å rive ned. Til å teste grenser. «Lage et sabla kaos», som han skriver. Ikke nødvendigvis av ondskap, men av driv, ambisjon og mangel på motstand.
Og så er det portrettet av Mohammed bin Salman. Nesten sjarmerende. Moderne. Reformorientert. Men samtidig med en brutalitet som ligger rett under overflaten. Drapet på Jamal Khashoggi er ikke noe som analyseres i detalj, men det ligger der som en mørk forutsetning for hele fremstillingen. Ulv i fåreklær er en slitt metafor, men her er den vanskelig å komme utenom.
Det er nettopp denne dobbeltheten da Empoli er så god på å få frem. At makt i dag ikke nødvendigvis fremstår som truende. Den fremstår som effektiv. Som fremtidsrettet. Som nødvendig. Forkledd som noe annet.
Og midt i dette ligger kunstig intelligens som en slags understrøm. Ikke som hovedtema, men som noe som forsterker alt det andre. Som gjør det enklere å styre informasjon, påvirke oppfatninger og dermed også virkeligheten. For det er til syvende og sist dette boka handler om: kampen om narrativet. Hvem får definere hva som er sant? Hva som er viktig? Hva som er mulig? Alle som har vært utsatt for offentlighetens søkelys vet hvor vanskelig det kan være å nå frem med sannheten når mediene dundrer løs med sitt narrativ. Det holder ikke å ha rett. Man må få rett også. Ofte er det fullstendig umulig å få til.
Her er boka på sitt sterkeste. Den viser mer enn den forklarer. Den åpner rom, heller enn å lukke dem.
Samtidig er det også her jeg kjenner en viss motstand. For det essayistiske grepet – alle disse møtene, fragmentene, refleksjonene – gjør at noe blir stående litt uforløst. Jeg savner til tider en tydeligere vilje til å ta stilling. Ikke nødvendigvis moralsk, men analytisk. Men kanskje er det også et uttrykk for det boka selv beskriver: at vi befinner oss i en fase der det ennå ikke finnes klare svar.
Når jeg legger boka fra meg, er det ikke konklusjonene jeg sitter igjen med. Det er uroen. Følelsen av at noe har forskjøvet seg. At vi fortsatt snakker om politikk, makt og styring som før, mens virkeligheten i praksis har begynt å bevege seg et annet sted. Når kaos blir en strategi. Det er vanskelig å si at det er en overdrivelse.
Denne boka bør du få med deg hvis du er litt over gjennomsnittlig interessert i hva som foregår i verden akkurat nå.
Utgitt i Italia: 2025
Originaltittel: L’heure des prédateurs
Utgitt i Norge: 2025
Forlag: Press
Oversetter: Synneve Sundby
Antall sider: 143
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
