Et Istanbul som forandrer alt
Det er noe eget ved filmer som vi aldri glemmer. «Hamam: Il bagno turco» er en slik film for meg. Jeg så den første gang på slutten av 1990-tallet, på VHS, og husker at den gjorde et uvanlig sterkt inntrykk. Kanskje var det første gang jeg så en film som så tydelig utforsket en skeiv identitet, uten å gjøre dét til et poeng i seg selv. Den bare lot det være en del av et menneskes liv.
Derfor var gleden stor da jeg nylig oppdaget den igjen, nå tilgjengelig på Amazon Prime Video. En film jeg i alle år har lett etter, etter at VHS-en forsvant i en opprydning jeg siden har angret på.
Regissøren Ferzan Özpetek debuterte med denne filmen i 1997. Det merkes at dette er en debut, men i beste forstand. Her finnes en egen følsomhet og en vilje til å dvele ved stemninger, relasjoner og rom. Özpetek, som selv har bakgrunn fra både Tyrkia og Italia, lar de to kulturene møtes på en måte som føles både personlig og genuin. Jeg har ikke sett hans senere filmer, men «Hamam» gjør det fristende å oppsøke mer av det han har gjort.
I hovedrollen finner vi Alessandro Gassmann som Francesco, en tilsynelatende vellykket mann bosatt i Roma, gift og med et liv som på overflaten ser ordnet og trygt ut. Hans kone, Marta, spilles av Francesca d’Aloja. I Istanbul møter vi blant andre Mehmet Günsür, som gir filmen en varme og tilstedeværelse som er vanskelig å glemme. Skuespillet er gjennomgående lavmælt, nesten underspilt, men nettopp derfor treffer det.
Historien begynner i Roma, der Francesco får beskjed om at en tante han knapt kjente, har etterlatt ham en leilighet i Istanbul. At arven også omfatter et gammelt tyrkisk bad oppdager han først etter å ha ankommet byen. Det som først fremstår som en formalitet, noe som skal selges og avsluttes, utvikler seg til noe helt annet når han reiser dit.
I Istanbul møter han et hus og et miljø som lever etter andre rytmer. Menneskene som har hatt tilknytning til tanten, viser en varme og en gjestfrihet som gradvis bryter ned avstanden han bærer med seg. Midt i dette finner han også noe annet – en erkjennelse av hvem han selv er.
Filmen lar denne erkjennelsen vokse frem uten hastverk. Francesco beveger seg langsomt mot en innsikt om egen identitet, og forelsker seg i sønnen Mehmet i huset. Dette viser seg å være gjensidig, og de to innleder et hemmelig forhold. Samtidig settes ekteskapet hans i Roma i et nytt lys. Det er ikke dramatiske oppgjør som driver filmen fremover, men en stille forskyvning av tilhørighet, begjær og livsvalg.
Selve hammamen blir et slags sentrum i filmen. Et rom for renselse, men også for transformasjon. Det er her Francesco gradvis lar det gamle livet slippe taket. Ikke gjennom store ord, men gjennom erfaringer, blikk og nærvær.
Det som slår meg når jeg ser filmen igjen, er hvor varsomt den er fortalt. Dette er ikke en film som forklarer eller konkluderer. Den inviterer oss inn i et liv som er i ferd med å endre seg, og lar oss være der, uten å presse frem svar.
Samtidig ligger det en sterk tematikk under: spørsmålet om hvem vi er når vi ikke lenger lever slik vi tror vi skal. Om hva som skjer når vi våger å gå inn i det ukjente og lar oss forme av det.
Det er også en film om steder. Om Roma og Istanbul. Ikke bare som geografiske punkter, men som tilstander. Roma representerer det etablerte, det forventede. Istanbul åpner noe annet: et rom for å bli en annen, eller kanskje snarere, for å bli seg selv.
Filmmusikken er utrolig nydelig, bildene varme og sanselige, og tempoet rolig på en måte som sjelden gis rom for i dag. Dette er en film man må gi seg hen til.
At den traff meg så sterkt den gang, er ikke vanskelig å forstå. At den fortsatt gjør det, er kanskje enda mer interessant.
- Tittel: Hamam: Il bagno turco
- Regi: Ferzan Özpetek
- År: 1997
- Land: Italia / Tyrkia
- Med: Alessandro Gassmann, Francesca d’Aloja, Mehmet Günsür m.fl.
- Spilletid: ca. 94 minutter
- Tilgjengelig: Amazon Prime Video
- Utmerkelser: Amandaprisen (1998) for beste utenlandske film
