Når alle vet

Det begynte med noen som sa:
«Jeg vet ikke helt, men hun sa …»
Et rykte fikk gro,
ble sannhet for to,
til ingen husket hvem som sa hva.

En mistanke trenger så lite,
et blikk er nok til å få tvilen til å bite.
Et nikk blir et svar,
og snart er det klart:
Det tryggeste er å la være å tvile.

Så vokser en «sannhet» seg stor,
den vandrer fra bord og til bord.
En hvisken, et blikk,
et talende nikk,
og ingen vet lenger hva noen tror.

Men én blir så underlig glemt,
hun som omtales stygt og slemt.
For hva om hun vet
at bildet er skjevt?
Da rakner det man har bestemt.

Det ligger en makt i det som er sagt,
når én får fortelle og eie sin makt.
Et rykte får gro,
og stadig fler vil tro,
til løgnen har fått sannhetens drakt.

Hva driver oss egentlig dit,
til hvisking om andres liv?
Er det makt vi vil ha,
eller frykt for en dag
selv å stå utenfor flokkens driv?

Så lett kan man bygge et «vi»,
når én ikke slipper deri.
Vi knyttes så nær
når hun ikke er der,
men hva slags fellesskap skaper vi?

Når sladder får feste og rår,
setter den dypere spor enn vi tror.
For den som har ledd,
kan plutselig bli redd:
Hva sier de straks jeg går?

Når du hvisker om henne til meg,
vet jeg hva som venter en dag på min vei.
Når stolen står tom,
og praten går om,
kan historien like gjerne handle om meg.

Så før du forteller til fler
om feilene du mener du ser,
gå heller til den
du omtaler, min venn,
og spør om det finnes noe mer.

For sannheten tåler et svar,
og spørsmål kan gjøre den klar.
Et rykte får gro
når ingen vil tro
at den det gjelder, kan ha et svar.

Et rykte kan vokse seg stort,
når ingen vil spørre hva som er gjort.
Man hvisker og tror,
mens «sannheten» gror –
men én har fremdeles ikke blitt spurt.

Rose-Marie Christiansen