Et kompromissløst forsvar for kompromisset
Om Marius M. Kjølstad og Hans Kelsen
Marius M. Kjølstad (f. 1994) er jurist, rettshistoriker og førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Han har doktorgrad i rettshistorie og har særlig arbeidet med stats- og rettstenkning. I denne boka har han valgt ut, oversatt og kommentert fem tekster av Hans Kelsen. Han har også skrevet den omfattende introduksjonen «Hans Kelsen – en kompromissløs demokrat».
Hans Kelsen ble født i Praha i 1881 (d. 1973) og vokste opp i Wien. Han regnes som en av det 20. århundrets mest betydningsfulle jurister og rettsfilosofer. Først og fremst forbindes han med den rene rettslære, der han forsøkte å utvikle en rettsvitenskap fri for politiske, moralske og metafysiske vurderinger.
Kelsen deltok i arbeidet med den østerrikske forfatningen av 1920 og var en sterk forkjemper for en egen forfatningsdomstol. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble han avskjediget fra professorstillingen i Köln fordi han var jøde. Han arbeidet senere i Genève og Praha, før han flyktet til USA i 1940. Der ble han etter hvert professor ved Berkeley.
Om boka
I introduksjonen plasserer Kjølstad tekstene i den politiske og intellektuelle kampen som fant sted i mellomkrigstiden. Etter første verdenskrig oppsto det først en sterk demokratisk optimisme. Keiserriker falt, republikker ble opprettet og flere land innførte allmenn stemmerett. Weimarforfatningen var på mange måter svært moderne, men demokratiet skulle virke under vanskelige forhold. Inflasjon, arbeidsledighet, politisk vold og sterke klassemotsetninger svekket tilliten til de demokratiske institusjonene.
Kjølstad åpner med våren 1933, da Kelsen befant seg i Sverige på en foredragsreise. Han ble rådet til ikke å vende tilbake til Tyskland, men kona og døtrene var fortsatt i Köln. Kort tid etter hjemkomsten mistet han professorstillingen. Bare noen dager tidligere hadde han forsvart demokratiet fra en talerstol. Nå ble han selv rammet av diktaturet han hadde advart mot.
En viktig motpol til Kelsen var Carl Schmitt, som mente at parlamentarismen hadde utspilt sin rolle. Der Schmitt etterlyste et homogent folk og en sterk leder, tok Kelsen utgangspunkt i at samfunnet består av ulike grupper, interesser og politiske oppfatninger. Demokratiets oppgave er ikke å fjerne motsetningene, men å gjøre det mulig å leve med dem.
I «Om demokratiets vesen og verdi» er friheten utgangspunktet. Mennesket ønsker ikke å bli styrt av andre. Et samfunn kan imidlertid ikke bestå dersom alle bare følger sin egen vilje. Friheten må derfor omformes til politisk selvbestemmelse. Flertallsprinsippet bygger ikke på at flertallet alltid har rett, men på at færrest mulig skal måtte leve under en orden de selv er imot.
Demokratiet kan likevel ikke reduseres til flertallsstyre. Mindretallet må få organisere seg, komme til orde og arbeide for selv å bli flertall. Kelsen forsvarer både de politiske partiene og forholdstallsvalget. Folket er ikke en enhet med én vilje. Partiene synliggjør de motsetningene som allerede finnes, mens parlamentet gir dem en arena der de kan brytes mot hverandre.
Kompromisset står helt sentralt. For Kelsen er det ikke et tegn på svakhet, men demokratiets viktigste arbeidsform. Demokratiets styrke ligger i at konfliktene kommer frem i offentligheten og kan behandles gjennom debatt, forhandlinger og politiske forlik. Autokratiet forsøker derimot å undertrykke uenigheten og samle makten hos én leder eller én gruppe.
I «Dualismen mellom ideologi og realitet» viser Kelsen at politiske ordninger må vurderes både ut fra hvordan de beskriver seg selv, og hvordan de faktisk fungerer. En stat blir ikke demokratisk bare fordi den kaller seg demokratisk eller avholder valg. Man må også undersøke hvem som har makten, om opposisjonen får arbeide fritt, og om lederne virkelig kan skiftes ut.
«Forsvar for demokratiet» ble publisert i 1932, mindre enn ett år før Hitler kom til makten. Kelsen skriver mens tilliten til demokratiet er i ferd med å forvitre, og diktaturet fremstilles som mer handlekraftig. Han svarer både kommunistene og fascistene. Demokratiet lover ingen bestemt økonomisk politikk eller politisk seier, men sørger for at kampen om samfunnets utvikling kan foregå uten diktatur og borgerkrig.
I «Vitenskap og demokrati» undersøker Kelsen sammenhengen mellom politisk og vitenskapelig frihet. Demokratiet gir rom for forskning, kritikk og konkurrerende teorier. Autokratiet trenger i større grad ensretting og kontroll med hvilke sannheter som får komme til uttrykk. Vitenskapen og demokratiet har derfor noe grunnleggende til felles: Ingen påstand skal kunne erklæres endelig og uangripelig.
Min vurdering av boka
Kelsens demokratiteori bygger på en nøktern erkjennelse av at mennesker er uenige, og at denne uenigheten ikke kan avskaffes. Det finnes ingen enhetlig folkevilje som en leder eller en bevegelse kan gjøre krav på å representere. Et samfunn består av ulike interesser, livssyn og politiske oppfatninger. Demokratiets verdi ligger i at det gir oss en måte å leve med disse motsetningene på.
Stilt opp mot autokratiet blir forskjellen tydelig. Demokratiet bygger på valgte ledere, skiftende flertall, en virksom opposisjon, offentlig debatt og kompromisser. Autokratiet bygger på maktkonsentrasjon, lydighet og forestillingen om at lederen eller partiet representerer en høyere sannhet. Demokratiet erkjenner at også motstanderen kan ha noe å bidra med. Autokratiet gjør motstanderen til en fiende som må bringes til taushet.
Det er vanskelig å lese disse tekstene uten å tenke på verden i dag. Demokratiske tilbakeganger skjer ikke nødvendigvis gjennom statskupp. De kan skje gradvis og med tilsynelatende lovlige midler, ved at den utøvende makten styrkes, domstolene utfordres, mediene presses og forskning og undervisning underlegges politisk kontroll. De siste internasjonale demokratiundersøkelsene viser at tilbakegangen ikke bare rammer etablerte diktaturer, men også demokratier i Europa og Nord-Amerika.
Utviklingen i USA under Donald Trumps andre presidentperiode er et tydelig eksempel. Administrasjonen har brukt føderale forskningsmidler som pressmiddel overfor universitetene og knyttet finansiering til bestemte politiske prioriteringer. Forskningsprosjekter innen blant annet klima, kjønn, mangfold og ulikheter i helse har fått støtte stanset eller trukket tilbake. Forskere har også sett seg nødt til å fjerne bestemte ord og formuleringer fra søknader og prosjekttitler for å unngå at finansieringen forsvinner. Dette handler derfor ikke bare om hvilke politiske tiltak regjeringen vil gjennomføre, men også om hvilke spørsmål forskerne får penger til å stille.
Konflikten med Harvard viser hvor langt dette presset kan gå. Trump-administrasjonen stilte en rekke krav som vilkår for fortsatt føderal finansiering. Universitetet skulle blant annet endre praksis for ansettelser og opptak, avvikle programmer knyttet til mangfold og inkludering, gjennomgå bestemte fagmiljøer og kartlegge den politiske og ideologiske sammensetningen blant studenter og ansatte. Det ble også stilt krav om strengere kontroll med utenlandske studenter og disiplinære reaksjoner mot medlemmer av enkelte studentorganisasjoner. Da Harvard nektet å godta kravene, ble milliardbeløp i forskningsmidler frosset. Administrasjonen forsøkte senere å begrense universitetets adgang til å ta opp utenlandske studenter.
Samtidig har utenlandske studenter og politiske aktivister risikert å miste visum eller bli utvist på grunn av sin deltakelse i propalestinske protester. Administrasjonen har begrunnet tiltakene med hensynet til nasjonal sikkerhet og kampen mot antisemittisme. Kritikerne mener derimot at myndighetene bruker utlendingslovgivningen til å ramme politiske ytringer de misliker. Uansett politisk syn på protestene er dette en utvikling som reiser alvorlige spørsmål om ytringsfrihet, universitetsfrihet og statens adgang til å avgjøre hvilke politiske standpunkter som skal tolereres.
Trump-administrasjonen har også trukket USA ut av Verdens helseorganisasjon, avsluttet deltakelsen i FNs menneskerettighetsråd og besluttet å forlate en lang rekke internasjonale organisasjoner som arbeider med blant annet demokrati, klima, utvikling og internasjonalt samarbeid. I tillegg er store deler av det amerikanske bistandsapparatet USAID blitt avviklet eller kraftig redusert. Det har rammet tiltak knyttet til matvarehjelp, sykdomsbekjempelse og fattigdomsreduksjon. Administrasjonen begrunner dette med at organisasjonene ikke tjener amerikanske interesser, og at bistandsmidler må brukes i samsvar med «America First»-politikken. Resultatet er likevel at USA har trukket seg tilbake fra flere av de internasjonale samarbeidsordningene landet selv var med på å bygge opp.
Det ville være feil å sidestille dagens USA med mellomkrigstidens diktaturer. Domstolene, mediene, universitetene og sivilsamfunnet yter fortsatt betydelig motstand. Nettopp denne motstanden viser hvor viktige de uavhengige institusjonene er. Men utviklingen illustrerer Kelsens poeng: Demokratiet handler ikke bare om valg og flertall. Det avhenger også av maktkontroll, en legitim opposisjon, fri forskning og retten til å utfordre makthavernes fremstilling av sannheten. Når regjeringen forsøker å bestemme hvilke spørsmål universitetene kan undersøke, hvilke ord forskerne kan bruke og hvilke politiske oppfatninger studenter kan gi uttrykk for, står noe helt grunnleggende på spill. Det er nettopp i slike situasjoner Kelsens forsvar for kritisk tenkning, åndsfrihet og uavhengig vitenskap får sin fulle betydning.
Kelsens forsvar for kompromisset er særlig viktig i en tid der politisk uenighet i stadig større grad fremstilles som en kamp mellom gode og onde mennesker. Når motparten ikke lenger anses som en legitim deltaker i demokratiet, men som en fiende som må nedkjempes, forsvinner også grunnlaget for samtale og politiske forlik.
Samtidig er det mulig å innvende at Kelsen hadde for stor tillit til de demokratiske prosedyrene. Erfaringene fra mellomkrigstiden viste at et flertall kan gi sin tilslutning til krefter som bruker demokratiet til å avskaffe demokratiet. Her mener jeg teorien hans kommer til kort. Et moderne demokrati kan ikke bare bygge på flertallsvedtak. Det må også beskytte grunnleggende rettigheter, maktfordeling, frie valg, uavhengige domstoler og opposisjonens rett til å eksistere, også når et flertall ønsker noe annet.
Dette gjør ikke Kelsen mindre interessant. Tvert imot er det nettopp spenningen mellom toleranse og selvforsvar som gjør boka så viktig. Hvor langt skal demokratiet strekke toleransen overfor dem som vil avskaffe det? Når blir et forsvar for demokratiet selv udemokratisk? Og hvem skal ha myndighet til å trekke denne grensen?
Kjølstads introduksjon er grundig, velskrevet og helt avgjørende for utgivelsen. Han nøyer seg ikke med å presentere Kelsen som en historisk størrelse, men viser både styrken og svakhetene i teorien hans. De enkelte tekstene inneholder en del gjentakelser, men de viser samtidig hvordan Kelsen utviklet og skjerpet argumentene sine etter hvert som demokratiets situasjon ble mer alvorlig.
«Om demokratiets vesen og verdi» er ingen lettvint bok, men den er heller ikke utilgjengelig. Den krever konsentrasjon, særlig når Kelsen beveger seg mellom rettsteori, statsvitenskap, psykologi og filosofi. Til gjengjeld gir den en langt dypere forståelse av demokratiet enn de høytidelige formuleringene vi ofte møter i festtaler. Demokratiet er ikke bare valg og flertallsstyre. Det er også viljen til å tåle motstand, beskytte mindretallet, kontrollere makten og inngå kompromisser med mennesker vi er grunnleggende uenige med. Nettopp derfor er denne boka verdt å lese nå.
Utgitt: 2026
Forlag: Dreyer
Antall sider: 227
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
