Da jeg leste Anders Hegers biografi «Mykle. Et diktet liv» i 1999, opplevde jeg fremstillingen som noe nær et karakterdrap på Agnar Mykle. Men boka fikk meg også til å lese samtlige av Mykles romaner. Jeg ville tilbake til litteraturen og gjøre meg opp min egen mening.
Akkurat den muligheten er jeg opptatt av. Å kunne oppsøke bøkene selv, lese dem og vurdere dem. Kanskje bli begeistret, kanskje ta avstand fra innholdet. Eller oppdage at det jeg hadde hørt om en bok, ga et temmelig misvisende bilde av den.
I oktober har Forbudte bøker-uka igjen satt søkelyset på sensur og retten til å lese, og foredragsholdere inviteres til å snakke om dette på bibliotekene rundt om kring i landet vårt. Den norske markeringen fant sted 5.–11. oktober. Det er en god anledning til å tenke over en frihet mange av oss antakelig tar som en selvfølge.
Selv tenker jeg at noe av forklaringen på sensurens lange historie ligger i litteraturens evne til å påvirke oss. En bok kan få oss til å forstå noe vi tidligere har oversett, endre oppfatning eller protestere mot forhold vi før har godtatt. For den som ønsker at alt skal fortsette som før, kan dette være truende.
Harriet Beecher Stowes «Onkel Toms hytte» er et eksempel på hvor stor betydning en roman kan få. Selv leste jeg den tidlig i tenårene. Jeg kan ikke huske en roman jeg har grått så mye til mens jeg leste den. Slaveriets grusomhet ble så konkret. Dette var mennesker som elsket barna sine, som fryktet å miste dem, og som likevel kunne selges og skilles fra hverandre.
Romanen kom ut i 1852 og bidro sterkt til å øke motstanden mot slaveriet i USA. Den skjerpet også motsetningene mellom nordstatene og sørstatene i årene før borgerkrigen. Å si at én bok startet krigen, blir for enkelt. Men «Onkel Toms hytte» påvirket holdninger og forsterket konflikten som endte med krig. Slaveriet sto sentralt i konflikten, og avskaffelsen ble etter hvert et uttrykkelig mål for nordstatene.
Jeg leste selvfølgelig ikke boka med slike historiske perspektiver som tenåring. Jeg ble fortvilet over det menneskene ble utsatt for. Vi kan vite at slaveri har eksistert, og mene at det var grusomt. Gjennom en roman kan vi også få en forestilling om hva det innebar for menneskene som levde med det.
Allerede på 1880-tallet utfordret Christian Krohg og Hans Jæger grensene for hva det var tillatt å skrive om i Norge. Begge tilhørte Kristiania-bohemen, et miljø av kunstnere og forfattere som gjorde opprør mot borgerskapets moral og forsvarte friere samlivsformer. Jægers «Fra Kristiania-Bohêmen» ble beslaglagt samme dag som den kom ut i 1885. Selv ble han dømt til fengsel for blant annet blasfemi og krenkelse av sedeligheten. Året etter ble også Krohgs «Albertine» beslaglagt. Her skildrer han en fattig sypike som blir voldtatt av en politimann og senere havner i prostitusjon. Romanen var et angrep på dobbeltmoralen og den offentlige kontrollen av prostituerte kvinner. Jeg synes nettopp dette er verdt å merke seg: En bok som beskrev overgrep og urett, ble selv behandlet som et problem myndighetene måtte gripe inn mot.
Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» tilhører en annen del av sensurhistorien. Romanen kom ut i 1956, og de seksuelle skildringene førte til rettssak mot både Mykle og Gyldendals direktør Harald Grieg. Begge ble frifunnet i byretten, men retten bestemte likevel at restopplaget skulle inndras. Først da Høyesterett opphevet inndragelsen i 1958, kunne boka igjen selges fritt.
Jens Bjørneboes «Uten en tråd» fikk et annet utfall. Boka kom ut i 1966, og året etter ble forfatteren og forleggeren dømt for utgivelsen. Romanen ble inndratt som utuktig. I 1988 utga Pax romanen på nytt, uten at myndighetene grep inn. Dommen fra 1967 var ikke opphevet, men samfunnets syn på hva som var utuktig, hadde endret seg. Utgivelsen førte til at også jeg kjøpte boka og leste den – mens jeg var fremdeles var student. Den ble grundig diskutert i studentmiljøet jeg var en del av. Pornografisk, ja, men slik jeg husker den, helt uten et obskønt ord i hele romanen. Det festet jeg meg ved. Innholdet levnet liten tvil om hva slags bok dette var, mens språket var påfallende fritt for ordene man kanskje skulle forvente.
Også Vladimir Nabokovs «Lolita» har vært forbudt i flere land, blant annet i Frankrike, der den først ble utgitt i 1955. Romanen fortelles av Humbert Humbert, en voksen mann som begår seksuelle overgrep mot en tolv år gammel jente. Gjennom sin egen fremstilling forsøker han å rettferdiggjøre det han gjør.
Her er det avgjørende å skille mellom fortellerens forsvar for seg selv og romanens fremstilling av ham. At en forfatter lar en overgriper føre ordet, betyr ikke at forfatteren forsvarer overgrep. Litteraturen kan vise hvordan mennesker bortforklarer og forskjønner sine egne handlinger. Men da må vi også være villige til å lese noe som er ubehagelig. Forståsegpåere har også påpekt at dette er den mest misforståtte boka i litteraturhistiorien.
For min del trenger ikke forsvaret for en boks tilgjengelighet å bygge på at den har stor litterær verdi. Jeg behøver verken å like den eller anbefale den. Jeg kan godt mene at en bok er dårlig, smakløs eller temmelig uinteressant, og samtidig mene at andre må få lese den.
Sakene mot Mykle og Bjørneboe minner oss dessuten om hvor mye holdninger kan endre seg. Det som utløste beslag og rettsprosesser for noen tiår siden, møter ikke nødvendigvis de samme reaksjonene i dag. Det bør gjøre oss varsomme med å betrakte vår egen tids moralske vurderinger som endelige.
Salman Rushdies historie viser hvor alvorlige konsekvensene av en bokutgivelse kan bli. Etter utgivelsen av «Sataniske vers» utstedte ayatollah Khomeini i 1989 en fatwa som oppfordret til å drepe ham. Rushdie måtte leve i skjul og med beskyttelse i mange år. I 2022 ble han alvorlig skadet i et knivangrep under et litteraturarrangement i USA, noe han har skrevet om i boka «Kniv – refleksjoner etter et drapsforsøk«. Også andre som bidro til utgivelsen av «Sataniske vers» ble rammet. Den japanske oversetteren Hitoshi Igarashi ble drept. Her i Norge ble forlegger William Nygaard forsøkt drept i 1993, etter at Aschehoug hadde utgitt romanen på norsk.
Det er vanskelig å ta inn over seg at det å skrive, oversette eller utgi en roman kan innebære en slik risiko. Truslene virker dessuten utover den enkelte saken. Andre må også vurdere om de våger å skrive eller utgi noe som kan utløse lignende reaksjoner. Da kan mye bli usagt uten at noen trenger å nedlegge et formelt forbud.
Likevel har mennesker funnet måter å spre forbudt litteratur på. I Russland og det øvrige Sovjetunionen ble tekster som ikke slapp gjennom den offisielle sensuren, mangfoldiggjort og sendt videre i hemmelighet. Dette ble kalt samizdat, selvpublisering. Tekster ble skrevet av, gjerne på skrivemaskin med gjennomslagspapir, og eksemplarene gikk fra hånd til hånd. Leserne bidro selv til å lage nye kopier. Jeg synes det er sterkt å tenke på arbeidet som lå bak. Noen måtte skaffe teksten, skrive den av og finne mennesker de stolte på. Alt dette for at andre skulle få lese noe myndighetene hadde bestemt at de ikke skulle få tilgang til.
Også i dagens Russland kan inngrep mot litteraturen håndheves med politi og straffeforfølgning. Ansatte i forlagsbransjen har blitt etterforsket i saker om bøker med påstått «LHBT-propaganda». I april 2026 ble flere ledere og ansatte i storforlaget Eksmo tatt inn til avhør i en slik sak. Bøkene kan altså ha et stort publikum og likevel bli stanset. Lesernes interesse hjelper lite når myndighetene bestemmer at innholdet ikke skal være tillatt.
I USA foregår det samtidig en omfattende kamp om hvilke bøker som skal være tilgjengelige i skoler og biblioteker. American Library Association registrerte at 4 235 forskjellige boktitler ble forsøkt fjernet eller fikk tilgangen utfordret i 2025. Tallet omfatter også forsøk som ikke førte frem. Øverst på organisasjonens liste over de mest utfordrede bøkene sto Patricia McCormicks «Sold». Romanen handler om tretten år gamle Lakshmi fra Nepal, som blir solgt til seksuell utnyttelse i India. McCormick bygget boka på undersøkelser og samtaler med mennesker i Nepal og India.
Khaled Hosseinis «Drageløperen» er et annet eksempel. Romanen handler om vennskap, svik og skyld, med Afghanistans nyere historie som bakgrunn. En voldtekt av en gutt og hovedpersonens unnlatelse av å gripe inn får avgjørende betydning for fortellingen. Boka har blitt møtt med krav om fjerning fra amerikanske skoler, blant annet på grunn av seksuell vold og religiøse temaer. I 2017 var den den fjerde mest utfordrede boka på American Library Associations liste. Blant begrunnelsene organisasjonen registrerte, var også påstanden om at den kunne «føre til terrorisme». Den siste begrunnelsen er vanskelig å forstå. En roman som gir innblikk i afghanske liv og erfaringer, blir dermed fremstilt som en mulig fare. Det gjør det desto viktigere å undersøke hva innvendingene mot en bok faktisk bygger på.
Hvordan vurderer vi så en bok som skildrer overgrep? Er skildringen i seg selv grunn til å fjerne den, eller må vi undersøke hva den skal fortelle oss? En bok om seksuell utnyttelse kan gi unge mennesker viktig kunnskap om nettopp det voksne ønsker å beskytte dem mot. Alder og modenhet må selvfølgelig tas på alvor. Ingen bok passer for alle lesere til enhver tid. Lærere og bibliotekarer må gjøre faglige vurderinger, og foreldre må følge opp sine egne barn. Men det er et langt skritt derfra til å kreve at boka skal være utilgjengelig også for andre.
Det er heller ikke slik at alle amerikanske sensurforsøk springer ut av enkeltforeldres bekymring. Ifølge American Library Association kom 92 prosent av kravene i 2025 fra pressgrupper, myndighetspersoner og beslutningstakere. Under tre prosent kom fra enkeltforeldre. Vi må samtidig være presise når vi diskuterer dette. Et nasjonalt utgivelsesforbud, en bok som fjernes fra et skolebibliotek, og en roman som tas ut av undervisningen, er forskjellige inngrep. Omfanget og konsekvensene varierer. Det blir vanskelig å føre en ordentlig diskusjon dersom alt omtales som det samme. Men at en bok fortsatt kan kjøpes, gjør ikke en fjerning fra biblioteket betydningsløs. Jeg kan kanskje bestille mitt eget eksemplar. Det kan ikke alle. For noen er biblioteket den eneste reelle muligheten til å få lest boka.
Selv har jeg hatt stor glede av å lese bøker som motsier hverandre. Jeg har oppsøkt andre fremstillinger når noe har virket for enkelt eller ensidig, og jeg har endret oppfatning underveis. Den muligheten vil jeg gjerne beholde. Jeg ønsker meg heller ikke et bibliotek der utvalget er tilpasset mine egne meninger. Da ville jeg gått glipp av mye. Erfaringen med Hegers Mykle-biografi er et lite eksempel fra mitt eget leserliv. Jeg reagerte på fremstillingen og gikk tilbake til bøkene. Andre lesere kan ha vurdert både biografien og forfatterskapet helt annerledes. Vi hadde tilgang til det samme materialet og kunne trekke forskjellige slutninger. Det synes jeg er en god ting.
Et par bibliotekarer ved Porsgrunn bibliotek har tipset om dokumentarfilmen «The Librarians» fra 2025, regissert av Kim A. Snyder. Den følger amerikanske bibliotekarer som motsetter seg at bøker fjernes fra bibliotekene, og viser hvordan de utsettes for press, mistenkeliggjøring og trusler. Dermed får vi også se menneskene som må håndtere kravene om sensur i arbeidshverdagen sin. Jeg har selv fått lyst til å se den. Filmen kan lånes og strømmes på Filmoteket – «The Librarians». Et aktuelt filmtips til alle som er opptatt av litteratur og retten til å velge hva vi selv vil lese.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
