Anmeldelse av «Den blå sykkelen» regissert av Thierry Binisti (2000)

Fransk motstandsbevegelse

Den franske regissøren Thierry Binisti har gjennom karrieren arbeidet mye med historiske dramaer og TV-produksjoner. I miniserien «Den blå sykkelen» («La Bicyclette Bleue«) tar han utgangspunkt i Régine Deforges’ populære romanserie, som i Frankrike oppnådde nærmest kultstatus. Historien har ofte blitt sammenlignet med «Tatt av vinden«, ikke minst fordi den kombinerer kjærlighetsdrama med krig og store historiske omveltninger.

I denne miniserien, som består av tre episoder med en samlet spilletid på rundt fem timer, møter vi Léa Dalmas. Hun bor på vinslottet Montillac og er født med sølvskje i munnen. Som attenåring er hun hodestups forelsket i Laurent, men akkurat ham kan hun ikke få. Han er nemlig forlovet med den vakre Camille. Samtidig elsker Mathias, sønnen til en av arbeiderne på gården, Léa, uten at følelsene er gjengjeldt.

Med dette nokså banale bakteppet bryter den andre verdenskrig ut.

Det skal vise seg at det bor langt mer i Léa enn man i utgangspunktet skulle tro. Da Laurent må dra ut i krigen, tar hun seg av både hans kone og etter hvert deres nyfødte sønn. Hun slutter aldri å elske Laurent, som stadig er like gift med sin Camille.

Etter hvert blir Léa involvert i motstandsbevegelsen som kurer. Samtidig møter hun den eldre og svært karismatiske François, som blir hennes elsker. Med kjærlighetssorgen som drivkraft farer hun rundt på sin blå sykkel med hemmelige meldinger skjult i sykkelstanga. Det store spørsmålet er imidlertid hvem François egentlig er, og hvilken side han står på i krigen. Han omgås nazister, lever et liv med høy sigarføring og fremstår tidvis som en mann med flere ansikter.

Krigen kommer stadig nærmere.

Tyskerne tar kontroll over vinslottet Montillac, men fremstår i første omgang som høflige og siviliserte. Med flere både sjarmerende og attraktive tyske offiserer i nærheten er det ikke til å unngå at enkelte franske kvinner lar seg fascinere av dem. Slik går det også med Léas søster.

Gjennom seriens tre deler følger vi familien Dalmas, deres venner og menneskene rundt dem gjennom krigsårene og frem mot frigjøringen. Samtidig får vi et interessant bilde av hvordan krig splitter lokalsamfunn. Ikke overraskende er det ofte landsbyens tapere og misfornøyde som blir medløpere for nazistene – ikke nødvendigvis fordi de er dårligere mennesker enn andre, men fordi de har mest å vinne og minst å tape. Når mennesker som er fulle av bitterhet og misnøye plutselig får makt, kan resultatet bli farlig.

Mathias er en av dem.

Og han har aldri glemt at Léa ikke ville ha ham.

Jeg er kanskje litt forundret over at romanserien til Régine Deforges har blitt så enormt populær som den har blitt, men det skyldes antakelig at dette er en historie som har appellert til lesere i alle aldersgrupper. Jeg har ikke lest bøkene, men kun sett filmatiseringen. Jeg syntes serien var både underholdende og sjarmerende, men heller ikke så mye mer enn det.

Personskildringene opplevde jeg til tider som nokså stereotype, og flere av karakterene fremstår ganske svart-hvitt. Det er godt mulig at romanene har kvaliteter som gikk tapt på veien fra bok til film. Kanskje er jeg også litt streng i min vurdering. Historien har tross alt begeistret millioner av lesere, og sammenligningen med «Tatt av vinden» har fulgt den helt siden utgivelsen.

For meg ble dette først og fremst en hyggelig og lett tilgjengelig fortelling om kjærlighet, krig og motstand, uten at den helt klarte å gripe meg slik de aller beste historiske dramaene gjør.

  • Originaltittel: La Bicyclette Bleue
  • Produksjonsår: 2000
  • Nasjonalitet: Frankrike
  • Samlet spilletid: ca. 5 timer fordelt på tre episoder
  • Basert på: Romanserien La Bicyclette Bleue av Régine Deforges
  • Hovedroller:
    • Laetitia Casta (Léa Delmas)
    • Georges Corraface
    • Jean-Marc Barr
    • François Marthouret

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese