En kjærlighetserklæring til Paris
Den franske regissøren Cédric Klapisch har en egen evne til å skildre mennesker midt i hverdagslivet sitt, med alle de tilfeldighetene, lengslene og møtene som former oss. I «Paris» har han laget det som først og fremst fremstår som en varm og kjærlighetsfull hyllest til den franske hovedstaden og menneskene som bor der.
Den dødssyke danseren Pierre venter på å få transplantert inn et nytt hjerte. Mens han venter, tilbringer han dagene på balkongen i leiligheten sin, hvor han betrakter byen og menneskene rundt seg. Livet hans er satt på vent. Utfallet av transplantasjonen er usikkert, og han vet at tiden kan være i ferd med å renne ut.
Etter hvert flytter hans temperamentsfulle søster Elise inn hos ham sammen med sine tre barn. Ekteskapet hennes har havarert, men hun ønsker å være nær broren i en tid som kan bli hans siste.
Fra Pierres balkong åpner filmen seg gradvis mot resten av byen.
Vi møter en aldrende professor som forelsker seg i en ung og vakker student og som frykter å gjøre seg selv til latter. Vi møter de stadig skiftende vikarene i et lokalt bakeri, styrt av en eier som ser ut til å ha gjort det til sin livsoppgave å plage de ansatte. Vi møter menneskene på grønnsaksmarkedet, forelskelser som oppstår, forhold som går i stykker, drømmer som ikke ble slik man hadde håpet, og hverdager som leves mens livet går sin gang.
Det skjer egentlig ikke noe spektakulært. Likevel skjer det veldig mye. Det er nettopp disse små scenene, disse øyeblikkene av gjenkjennelse, som gjør filmen så fin.
Samtidig blir Pierres sykdom et bakteppe som setter alt i perspektiv. For søsteren blir møtet med brorens sårbarhet en påminnelse om hvor mye hun faktisk har å være takknemlig for. Livet hennes er langt fra problemfritt, men hun er frisk, hun lever, og hun har fremdeles fremtiden foran seg.
Filmen handler dypest sett om håp, om hva som gir livet mening, om kjærlighet og lengsler, og om betydningen av å elske og bli elsket. Og den handler om Paris. Ikke turistbrosjyrenes Paris, men byen slik den leves av menneskene som bor der.
Filmen er dessuten ledsaget av et nydelig soundtrack. Særlig et pianostykke av Erik Satie går igjen gjennom filmen. Jeg klarer aldri å huske navnet på det, men det er et av de stykkene som umiddelbart skaper en helt egen stemning. Vakkert er det i alle fall. Jeg gleder meg stort sett alltid over filmer med Juliette Binoche, og dette er definitivt en film jeg kommer til å se igjen. Ikke minst før min neste reise til Paris.
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Spilletid: 130 minutter
Skuespillere: Juliette Binoche (Elise), Romain Duris (Pierre), Fabrice Luchini, Mélanie Laurent, François Cluzet, Karin Viard
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
