Når hevnen spiller første fiolin
Den franske regissøren Denis Dercourt har en særlig interesse for musikkens plass i menneskers liv, og flere av filmene hans kretser rundt kunst, ambisjoner og besettelse. I «Et spill for piano» kombinerer han psykologisk thriller og karakterdrama på en måte som skaper en nesten uutholdelig spenning under den rolige overflaten.
Mélanie er et pianotalent av de sjeldne da hun som tiåring skal avlegge opptaksprøve til musikkonservatoriet. Hele hennes fremtid synes å stå og falle på denne ene prøven. Under fremføringen skjer det imidlertid noe som får avgjørende betydning. En av sensorene, den berømte pianisten Ariane, er mer opptatt av å skrive autografer enn av å følge med på spillet hennes. Mélanie blir distrahert, mister konsentrasjonen og klarer aldri å hente seg inn igjen. Hun stryker. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – eller snarere hvem – som ødela den dagen.
Mange år senere dukker Mélanie opp i Arianes liv igjen. Denne gangen som barnepike for sønnen hennes. Ariane er fremdeles en anerkjent pianist, men livet har forandret seg. Etter en bilulykke er hun blitt plaget av alvorlig sceneskrekk, og karrieren hennes står i fare dersom hun ikke finner tilbake til tryggheten ved klaveret. Da Ariane oppdager at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne jobben som notevender – personen som sitter ved siden av pianisten under konserter og blar om notene på riktig tidspunkt. Hun kjenner ikke igjen Mélanie. Det gjør Mélanie til gjengjeld.
Sakte, nesten umerkelig, glir den unge kvinnen inn i alle deler av Arianes liv. Hun blir en fortrolig, en hjelper og etter hvert nærmest uunnværlig. Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie. Men Mélanie har sine egne planer. Hun har aldri glemt ydmykelsen hun ble utsatt for som barn, og bak den rolige fasaden skjuler det seg en nøye gjennomtenkt hevn.
Det som gjør filmen så fascinerende, er at den aldri tyr til store effekter eller dramatiske utbrudd. Den sitrende uhyggen er til stede hele tiden, men nesten uten at man merker hvordan den bygger seg opp. Mélanie fremstår høflig, kontrollert og nærmest unnselig. Nettopp derfor blir hun så urovekkende. Som tilskuer sitter man hele tiden med følelsen av at noe kommer til å skje. Spørsmålet er bare når.
Catherine Frot og Déborah François spiller begge glitrende. Frot gir Ariane både sårbarhet og autoritet, mens François skaper en Mélanie som er umulig å lese fullt ut. Hun sier lite, men formidler desto mer gjennom blikk og kroppsspråk. Etter hvert skjer det svært uventede ting, og ingen skjønner egentlig hva som foregår før alt begynner å rakne.
Dette er en småuhyggelig og svært elegant fransk dramathriller som viser hvor langt et menneske kan bære på en krenkelse, og hva som kan skje når ønsket om hevn får vokse seg stort gjennom mange år.
Terningkast fem fra meg.
- Originaltittel: La Tourneuse de pages
- Internasjonal tittel: The Page Turner
- Produksjonsår: 2006
- Nasjonalitet: Frankrike
- Sjanger: Psykologisk thriller / drama
- Spilletid: 85 minutter
- Skuespillere: Catherine Frot (Ariane), Déborah François (Mélanie), Pascal Greggory, Suzanne Rivoire m.fl.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
