Fanget i egen kropp
Den amerikanske kunstneren og regissøren Julian Schnabel hadde allerede gjort seg bemerket som billedkunstner da han laget «Dykkerklokken og sommerfuglen» («Le Scaphandre et le Papillon«). Med denne filmen skapte han et av de mest gripende og originale sykdomsdramaene jeg har sett.
Filmen bygger på den sanne historien om Jean-Dominique Bauby, sjefredaktøren i det franske motemagasinet Elle. Inntil 8. desember 1995 levde han et aktivt og privilegert liv. Han var en suksessrik redaktør, trebarnsfar og en mann som hadde hele livet foran seg.
Så skjer det utenkelige.
Jean-Dominique får et massivt hjerneslag og havner i koma. Da han våkner, er livet hans forandret for alltid. Hjernen fungerer som før, men kroppen adlyder ikke lenger. Han lider av det som kalles locked-in-syndrom. Han kan se, høre, forstå og tenke, men er ute av stand til å bevege seg eller snakke. Kun musklene i det ene øyelokket fungerer. Han er med andre ord fange i sin egen kropp. Det han ønsker mest av alt, er egentlig bare å dø.
Gradvis lærer han imidlertid å kommunisere med omverdenen. Ved hjelp av et system der bokstavene leses opp etter en bestemt frekvensfordeling, kan han blinke når riktig bokstav uttales. Metoden er langsom og krever en nesten ufattelig tålmodighet både fra ham selv og fra dem som hjelper ham. Likevel skjer det noe bemerkelsesverdig. Han begynner å uttrykke tankene sine. Til slutt dikterer han en hel bok – bokstav for bokstav, blink for blink. Boka fikk samme navn som filmen: Dykkerklokken og sommerfuglen.
Filmens største styrke ligger i måten historien fortelles på. Store deler av filmen oppleves bokstavelig talt gjennom Jean-Dominique Baubys egne øyne. Vi ser det han ser. Vi opplever frustrasjonen når andre snakker over hodet på ham. Vi kjenner hjelpeløsheten når han ikke klarer å svare. Vi opplever hvordan han blir behandlet som pasient – både på godt og vondt. Dette grepet gjør filmen uvanlig sterk.
Samtidig er den langt fra bare en sykdomsfortelling. Den handler også om fantasiens kraft, om minner, kjærlighet, skyld, anger og menneskets evne til å finne mening selv under de mest ekstreme omstendigheter.
Det mest imponerende er kanskje at filmen aldri blir sentimental. Tvert imot er den full av liv. Jean-Dominique mister kroppen, men ikke sin humor, intelligens eller evne til å drømme. Når noe slikt er mulig, finnes det faktisk ingen grenser for hva mennesker er i stand til å prestere.
Kort tid etter at boken ble utgitt, døde Jean-Dominique Bauby. Dermed står både boka og filmen igjen som et vitnesbyrd om en helt ekstraordinær livsvilje. Temaet berører oss alle. For så fort kan livet snu. Fra at man lever et helt vanlig liv den ene dagen, til at alt er snudd fullstendig på hodet i neste øyeblikk.
Tittelen er genial. Dykkerklokken symboliserer kroppen som holder Jean-Dominique fanget og hindrer ham i å delta i livet. Sommerfuglen representerer tankene, fantasien og minnene hans. Alt det som fortsatt kan fly fritt.
Filmen stiller også et grunnleggende spørsmål: Hva er egentlig et menneske? Er vi kroppene våre, eller er vi tankene våre?
Jean-Dominique mister nesten all fysisk funksjon, men forblir like fullt seg selv. Nettopp derfor blir historien så sterk.
- Originaltittel: Le Scaphandre et le Papillon
- Produksjonsår: 2007
- Nasjonalitet: Frankrike / USA
- Sjanger: Biografisk drama
- Spilletid: 112 minutter
- Skuespillere: Mathieu Amalric (Jean-Dominique Bauby), Emmanuelle Seigner, Marie-Josée Croze, Anne Consigny, Max von Sydow m.fl.
- Basert på: Memoarboka «Le Scaphandre et le Papillon» av Jean-Dominique Bauby
- Utmerkelser: Regiprisen ved Cannes Film Festival samt en rekke internasjonale priser og fire Oscar-nominasjoner.
Terningkast fem.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
