Istanbul – byen som aldri helt slipper taket, april 2012

Da mannen min og jeg tilbrakte påsken i Istanbul i 2012, forsto vi ganske raskt hvorfor så mange mennesker blir dypt fascinert av akkurat denne byen. Istanbul er ikke bare vakker eller historisk interessant. Byen er et helt eget univers av lukter, lyder, mennesker, historie, farger og kontraster. Ingen steder jeg har vært, oppleves helt som Istanbul. Som en introduksjon til denne byen kan jeg på det varmeste anbefale Nobelprisvinner Orhan Pamuks bok «Istanbul – Byen og minnene«.

Fra hotellrommet vårt kunne vi se utover Marmarahavet og Bosporos. Bare det å våkne til synet av skipene som beveget seg mellom Europa og Asia, gjorde noe med hele opplevelsen av byen. Istanbul er jo nettopp dette; et sted som binder verdener sammen. Byen ligger dels i Europa og dels i Asia – som et symbol på nettopp dette.

Og så er det menneskene. Overalt møtte vi liv. Markeder fulle av salgsboder, krydderdufter, frukt i sterke farger, tepper, lamper, keramikk og små butikker som nærmest fløt over av varer. Enkelte steder føltes byen nesten overveldende intens, men samtidig på en måte som gjorde at jeg hele tiden hadde lyst til å se mer.

Utsikten fra hotellrommet vårt var det virkelig ingenting å si på!

Grand Bazaar gjorde naturligvis stort inntrykk. Bare tanken på at dette enorme området rommer rundt 40 000 butikker, er nesten vanskelig å forestille seg. Men samtidig er det ikke først og fremst størrelsen som sitter igjen i minnet. Det er stemningen og alle detaljene.

For Grand Bazaar er ikke bare et marked. Det er nærmest en egen liten by under tak. Smale passasjer slynger seg i alle retninger, og hele tiden dukker det opp nye synsinntrykk. Lamper i farget glass henger tett i tett som små kunstverk i takene. Tepper ligger stablet i høye tårn. Smykker glitrer bak glassdisker. Keramikk, skinnvarer, krydder, tekstiler og antikviteter fyller butikk etter butikk.

Det er også noe med lyset der inne. Enkelte steder faller det inn gjennom små åpninger i taket og treffer lampene og varene slik at hele området nærmest gløder i varme farger. Andre steder ligger smugene halvmørke og litt hemmelighetsfulle. Hele basaren føles nesten som en labyrint man aldri helt finner ut av.

Og så er det lydene. Summingen av mennesker overalt. Selgere som forsøker å få kontakt. Lyden av tyrkisk, engelsk, tysk, fransk og andre språk om hverandre. Små forhandlinger og vennlige forsøk på å lokke folk inn i butikkene. Enkelte steder blir man nesten litt svimmel av alle inntrykkene.

Likevel opplevde jeg ikke stemningen som ubehagelig. Tvert imot var det mye humor og varme i møtene med menneskene der. Flere av selgerne var både sjarmerende og morsomme, og selv om de naturligvis ønsket å selge varer, opplevde vi sjelden noe aggressivt press. Men setter du deg først ned etter å ha blitt invitert på te, øker presset på å kjøpe noe betydelig.

Det som kanskje fascinerte meg mest, var følelsen av historie. For dette markedet har eksistert i ulike former i flere hundre år. Mennesker har handlet, prutet, møttes og levd her gjennom generasjoner, lenge før moderne kjøpesentre og turisme eksisterte. Når man går rundt der inne, kjenner man nesten på følelsen av å befinne seg i et historisk handelsknutepunkt mellom øst og vest.

Og selv om mye selvsagt er turistpreget i dag, er det likevel vanskelig ikke å bli grepet av atmosfæren. Grand Bazaar er et sted man ikke bare besøker. Man opplever det med alle sanser samtidig.

Egyptian Bazaar – kryddermarkedet – ga kanskje en enda sterkere sanseopplevelse enn Grand Bazaar. Mens Grand Bazaar oppleves som enorm og nesten overveldende, hadde kryddermarkedet en mer konsentrert og intens stemning. Her var det luktene som møtte oss først.

Overalt sto sekker og skåler fulle av krydder i sterke farger; rødt, gult, grønt og gyllent. Lukten av safran, kanel, kardemomme, pepper, tørket frukt og ulike teblandinger lå tung i luften. Enkelte steder føltes det nesten som om man kunne lukte seg gjennom markedet med lukkede øyne.

Det var også her vi virkelig oppdaget hvor viktig mat, krydder og søtsaker er i tyrkisk kultur. Bodene bugnet av Turkish Delight, nøtter, tørket frukt, te, honning og ulike lokale spesialiteter. Mange av selgerne lot oss smake underveis, og plutselig hadde vi både små papirposer og nye favoritter i hendene før vi egentlig rakk å tenke oss om.

Samtidig var markedet utrolig vakkert å se på. Krydderselgerne arrangerte varene nesten som små kunstinstallasjoner, med perfekte hauger av krydder og søtsaker stablet opp i mønstre og fargekombinasjoner. Det hele virket både kaotisk og nøye regissert på samme tid.

Jeg tror kanskje noe av det jeg likte aller best med kryddermarkedet, var at det fortsatt føltes som et sted lokalbefolkningen faktisk brukte, ikke bare et turiststed. Mellom turistene gikk mennesker som tydelig handlet til hverdagen sin; krydder, te og matvarer de kjente godt. Det ga stedet autentisitet.

Noe av det jeg likte aller best med Istanbul, var kanskje blandingen av det storslåtte og det helt hverdagslige. Den ene timen kunne vi vandre rundt i praktfulle palasser og moskéer som bærer spor etter både det bysantinske og osmanske riket. Den neste satt vi i en liten bakgate og så kvinner bake pannekaker på Han Restaurant mens livet gikk sin vante gang rundt oss.

Og så var det kattene. Overalt var det kattene. Nakne steintrapper, små smug, moskéområder og restauranter var fulle av dem. Ingen syntes å jage dem bort. Tvert imot virket de å være en helt naturlig del av byen.

Jeg ble også slått av hvor stolte tyrkerne virker å være av historien og kulturarven sin. Det merket vi mange steder i Istanbul, og kanskje særlig på det arkeologiske museet, hvor skoleklasser beveget seg gjennom salene sammen med lærerne sine. Her handlet museumsbesøket ikke bare om å «se på gamle ting», men om å forstå hvem man er og hvor man kommer fra.

Jeg husker spesielt hvordan barna virket oppriktig engasjerte og nysgjerrige. Flere steder sto de samlet rundt guider og lærere som fortalte om bysantinsk og osmansk historie, mens barna lyttet, stilte spørsmål og tok bilder. Det gjorde inntrykk å se hvordan historiske gjenstander og fortidsminner tydelig ble presentert som en levende del av den tyrkiske identiteten.

Kanskje er det også naturlig i en by som Istanbul, hvor historien bokstavelig talt finnes overalt. Her lever sporene etter det bysantinske riket, osmanerne og enda eldre sivilisasjoner side om side med dagens moderne storbyliv. Nettopp derfor opplevde jeg også at tyrkerne hadde et langt mer aktivt forhold til historien sin enn det man kanskje ser mange andre steder. En forfatter som har skrevet mange bøker om Istanbuls utvikling, er nettopp tidligere nevnte Nobelprisvinner Orhan Pamuk. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste av hans bøker som ikke på en eller annen måte handler om nettopp dette. Flere av disse bøkene har jeg skrevet om her på bloggen min.

Og så er det selve historien som ligger lag på lag over hele Istanbul. Ingen steder merket jeg dette sterkere enn i Topkapı Palace, Hagia Sophia og Basilica Cistern.

Topkapı Palace og særlig haremet gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Rent estetisk var det nesten overveldende vakkert. Overalt var det fliser i blått og turkis, kupler, forgylte detaljer, utskårne mønstre, fresker og rom som nærmest glitret i lyset. Flere steder visste man knapt hvor man skulle feste blikket, fordi detaljrikdommen var så enorm. Det var tydelig at dette var bygget for å uttrykke rikdom, makt og storhet.

Samtidig var det umulig ikke også å kjenne på en viss uro under besøket. For bak all prakten ligger historien om et svært kontrollert liv. Haremet huset på det meste rundt tusen kvinner, og selv om enkelte oppnådde stor innflytelse ved hoffet, levde mange store deler av livet sitt innenfor palassets murer. Her handlet mye om hierarkier, regler, maktkamp og om å være en del av sultanens verden på godt og vondt.

Det var kanskje nettopp denne kontrasten som gjorde sterkest inntrykk på meg; hvordan noe kan være så blendende vakkert og samtidig romme historier om begrenset frihet og kontroll. Når man går gjennom rommene i haremet, kjenner man både fascinasjon og ettertanke på samme tid. Historien blir plutselig mer menneskelig og mindre romantisert enn det mange filmer og fortellinger gjerne fremstiller den som.

Hagia Sophia gjorde kanskje aller sterkest inntrykk på meg under hele Istanbul-oppholdet. Jeg hadde naturligvis sett bilder på forhånd og lest om bygningens historie, men ingenting forbereder en helt på følelsen av faktisk å stå der inne under den enorme kuppelen. Det er et rom som nærmest sluker en. Man blir liten på en måte som er vanskelig å forklare.

.Det som fascinerte meg mest, var hvordan hele bygningen nærmest bærer verdenshistorien i veggene sine. Hagia Sofia ble opprinnelig bygget som kirke av bysantinerne i år 537, på et tidspunkt da Konstantinopel var sentrum i det østromerske riket. Senere, etter osmanernes erobring av byen i 1453, ble den gjort om til moské. Minaretene kom til, kristne symboler ble dekket til, og bygningen fikk et nytt religiøst liv. Likevel ble mye av det gamle aldri helt borte.

Og nettopp dette gjør stedet så spesielt. Kristne mosaikker og bilder av helgener finnes fortsatt side om side med enorme islamske kalligrafiske tavler. Bysantinsk storhet og osmansk makt er samlet under én og samme kuppel. Det føles nesten som om bygningen i seg selv forteller historien om møtet – og sammenstøtet – mellom ulike religioner, imperier og verdensbilder gjennom nærmere 1500 år.

Det er også noe med stemningen der inne. Lyset som faller inn fra de høye vinduene. Den slitne marmoren som millioner av mennesker har gått på før oss. Stillheten enkelte steder, selv om bygningen er full av mennesker. Jeg opplevde Hagia Sofia som langt mer enn en turistattraksjon. Snarere som et sted hvor historien fortsatt kjennes levende.

Og så var det Basilikacisternen under bakken. Et sted som nærmest føltes uvirkelig. Lyden av dryppende vann, søylene som forsvinner inn i mørket og den dempede belysningen gjorde hele opplevelsen nesten magisk.

Alle båtene som passerte Bosporos-stredet ble også noe av det som gjorde inntrykk. Istanbul må nesten oppleves fra sjøen for at man virkelig skal forstå byen. Moskéene, palassene, skipstrafikken og de enorme bydelene som brer seg utover begge sider av sundet.

Vi så delfiner nesten hver dag i havnebassenget, og måkene fulgte båtene tett mens folk kastet mat til dem. Det var liv overalt.

Jeg likte også svært godt området rundt Galata Tower og gågaten İstiklâl Caddesi. Her føltes Istanbul mer europeisk, moderne og hektisk, men samtidig med den samme blandingen av historie og hverdagsliv som ellers i byen. Gatemusikanter, små markeder, gamle bygårder og mennesker i konstant bevegelse.

Og så var det selvfølgelig Pera Palace Hotel. Bare tanken på alle menneskene som har passert gjennom dette hotellet siden Orientekspressens dager, gjorde stedet fascinerende. Da pianisten plutselig begynte å spille «Solveigs sang» og «I Dovregubbens hall» da han hørte vi var norske, ble det hele nesten litt surrealistisk.

Den nest siste dagen reiste vi ut til Princes’ Islands, og det ble en helt annen side av Istanbul-oppholdet. Etter flere intense dager i storbyen føltes det nesten befriende å komme ut til øyene med pinjetrær, herskapshus, hestekjerrer og langt roligere tempo.

Selve båtturen ut dit var en opplevelse i seg selv. Fullpakket ferge, folk som kjempet om plassene ute på dekk og måker som stupte tett forbi båten i håp om mat.

På Büyükada tok vi hest og kjerre rundt øya, omgitt av pinjetrær og utsikt mot havet. Det føltes nesten som en annen verden sammenlignet med det hektiske Istanbul sentrum.

Og kanskje er det nettopp det som gjør Istanbul så fascinerende. Byen rommer så utrolig mange ulike stemninger på én gang. Kaos og stillhet. Europa og Asia. Storhet og hverdagsliv. Historie og samtid.

Istanbul er den mest spennende byen vi noen gang har besøkt! Jeg håper at jeg med dette innlegget har inspirert noen til å ta turen dit!

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen vår.