Litterært mesterverk fra Orhan Pamuk
Orhan Pamuk (f. 1952) er Tyrkias mest kjente nålevende forfatter og en av de mest markante stemmene i verdenslitteraturen i dag. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006, og bøkene hans er oversatt til en lang rekke språk. Pamuk vokste opp i Istanbul i en velstående familie, og mye av hans forfatterskap kretser rundt nettopp Tyrkias skjebne: spenningen mellom øst og vest, modernitet og tradisjon, det sekulære og det religiøse. I tillegg utforsker han individets kamp for identitet og frihet innenfor rammene av historiske og politiske omveltninger. Blant hans mest kjente bøker finner vi «Mitt navn er Karmosin«, «Snø» og «Uskyldens museum«. «Det tause huset» er en av hans tidlige romaner, opprinnelig utgitt i 1983, men den bærer allerede preg av de store temaene som senere skulle gjøre ham verdensberømt.
Handlingen er lagt til en sommer i begynnelsen av 1980-årene, like før militærkuppet i Tyrkia i 1980. Scenen er et gammelt hus i kystbyen Gebze, der den aldrende og bitre enken Fatma bor sammen med sin lojale, men undertrykte tjener Recep, som er dverg. Fatma er fanget i fortiden og preget av et liv i skyggen av sin mann, en lege med grandiose ideer om å modernisere samfunnet, men som etterlot henne alene og bitter. Hun vokter en mørk hemmelighet: Recep og hans bror er hennes avdøde manns uekte barn, et faktum hun aldri har forsonet seg med.
Denne sommeren får Fatma besøk av sine tre barnebarn – Faruk, Metin og Nilgün – som alle på hver sin måte forsøker å finne sin plass i en verden i endring. Faruk er en alkoholisert historiker som søker mening i arkiver og støvete kilder, men som hele tiden snubler i sitt eget liv. Metin er tenåring og drømmer om rikdom, biler og et mer moderne liv, men bærer samtidig på en grunnleggende usikkerhet. Nilgün, den yngste, er en idealistisk student med venstreradikale sympatier.
Utenfor husets vegger ulmer samfunnskonfliktene. Den fattige og sinte Hasan, som er nevøen til Recep, utgjør romanens motstykke til barnebarna. Han er fanget i miljøer som trekker mot høyreekstreme strømninger, og hans frustrasjon og hat mot de privilegerte ungdommene blir etter hvert en drivkraft som leder mot tragedie.
Pamuk lar disse fem stemmene – Fatma, Recep, Faruk, Metin og Hasan – komme til orde i korte, vekselsvis skiftende kapitler. Denne polyfone fortellerteknikken gir et rikt, men også krevende persongalleri, særlig i lydbokformat, der jeg stadig måtte sjekke hvem som snakket. Da jeg først fikk oversikt, åpnet romanen seg som et mangfoldig og komplekst bilde av både en familie og et helt samfunn på randen av kollaps.
Det som gjør «Det tause huset» så fascinerende, er hvordan Pamuk klarer å forene det intime og det historiske. Familien, med alle sine hemmeligheter, konflikter og knuste drømmer, speiler Tyrkia i en tid der ideologiske motsetninger, vold og politisk uro preget hverdagen. Fatmas taushet, og husets lukkede rom, blir på mange måter en metafor for en hel nasjon som lever på uforløste hemmeligheter og fortrengte konflikter.
Samtidig er det en roman om generasjoner. De unge forsøker å frigjøre seg fra både familiens og landets tunge arv, men møter hver sine hindringer – i form av alkohol, drømmer som brister eller politiske motsetninger som blir for voldsomme. Hasan, den sinte og fattige gutten, blir stående som et symbol på hvordan sosial ulikhet og manglende fremtidsutsikter kan lede til radikalisering og hat.
Pamuks språk er både poetisk og realistisk. Han fanger atmosfæren av et lite samfunn ved Marmarahavet, der gamle koner sladrer, ungdommene drømmer om et bedre liv, og det store nasjonale dramaet presser seg inn i hverdagen. Det er en roman som krever tålmodighet, men som gir rikt utbytte. For meg ble det en bok som ikke bare fortalte en familiehistorie, men som ga et unikt innblikk i Tyrkias nære historie.
Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest en bok som både er dypt menneskelig og politisk relevant. Pamuks fortelling minner oss om hvordan de små historiene i en familie alltid er vevd inn i de store historiene om et samfunn. Dette var min første roman av Pamuk, men definitivt ikke den siste.
Utgitt i Tyrkia: 1983
Originaltittel: Sessiz Ev
Utgitt i Norge: 2008
Oversetter: Alf Storrud
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 381
(Denne bokanmeldelsen skrev jeg opprinnelig i 2010.)
