Tilfeldighetenes spill …
Paul Auster (1947–2024) er en av de mest særpregede amerikanske forfatterne fra de siste tiårene. Han slo for alvor igjennom med «New York-trilogien» (1985–1987) og har siden utviklet et forfatterskap som ofte kretser rundt eksistensielle spørsmål, tilfeldigheter og skjebnens lunefulle spill. Han er kjent for å blande fiksjon og virkelighet på en måte som gjør leseren usikker på hvor grensene egentlig går. Selv har jeg fulgt Auster i mange år, og «Usynlig» er en av de romanene som virkelig bekrefter hvorfor jeg stadig vender tilbake til ham.
Handlingen starter i New York i 1967, der vi møter Adam Walker, en ung litteraturstudent. På en fest støter han tilfeldig på Rudolf Born, en fransk gjesteprofessor, og hans gåtefulle samboer Margot. Born tilbyr Adam penger til å starte et litterært tidsskrift, et tilbud som virker både forlokkende og uforklarlig. Hvorfor velger denne fremmede, eldre mannen å satse på en nærmest ukjent 20-åring? Adam slår til, men møtet med Born og Margot setter i gang en rekke hendelser som skal forandre livet hans for alltid.
I kjent Auster-stil trekkes Adam inn i en kjede av tilfeldigheter, valg og moralske prøvelser som ikke bare preger hans egen fremtid, men også viser hvordan mennesker stadig blir formet av de kreftene de ikke selv kan styre. Romanen strekker seg over fire tiår og tar oss med fra New York til Paris, London og til slutt en karibisk øy. Underveis blir vi vitne til dramatiske avsløringer, dype hemmeligheter og skildringer av kjærlighet, skyld og svik.
Samtidig er romanen fortalt på en særegen måte. Først møter vi Adam som jeg-forteller, før fortellingen glir over i en historie skrevet til en tidligere studiekamerat, i tredjeperson presens. Mot slutten skifter perspektivet igjen, nå til tredjeperson preteritum. Tre ulike fortellerstemmer krysser hverandre, og nettopp dette gir teksten en underlig og urovekkende rytme. Som leser stilles vi stadig overfor spørsmålet: hva er sant, og hva er fiksjon? Hvem eier historien og hvem manipulerer den?
Et sentralt tema i boka er fremmedgjøring. Mange av karakterene opplever å stå utenfor fellesskapet, på leting etter en identitet eller et ankerpunkt. Auster setter ord på den følelsen av å være fremmed, ikke bare i verden, men også i sitt eget liv. Et sitat jeg særlig bet meg merke i, beskriver nettopp dette:
«… men da hjemmet begynte å falle fra hverandre – da moren din trakk seg inn i en tilstand av permanent, skyldbetynget sorg og faren din knapt var til stede lenger – måtte du lete andre steder etter en form for bærekraftig eksistens.»
For meg er «Usynlig» en bok som virkelig fanget oppmerksomheten fra første side. Den er både mørk og intens, og samtidig så intrikat bygget opp at jeg stadig måtte stoppe opp og tenke. Det er en roman som krever noe av leseren, men som gir desto mer tilbake. Spenningen, gåtefullheten og de uavklarte grensene mellom virkelighet og fiksjon gjør at jeg ikke hadde lyst til å legge boka fra meg.
Jeg må si meg enig i sitatet fra smussomslaget: dette er en bok man får lyst til å lese om igjen straks man har lagt den fra seg. Selv om Auster har skrevet flere store romaner, er dette etter min mening blant de virkelig vellykkede.
Terningkast seks.
Utgitt i USA: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: Invisible
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 223
(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)
