«En kontemplativ pause fra det moderne liv»?
Den italienske regissøren Michelangelo Frammartino er kjent for filmer hvor handlingen utvikler seg langsomt og hvor naturen ofte spiller en like viktig rolle som menneskene. «Landsbyen på toppen av fjellet» har blitt hyllet av kritikere verden over, og nettopp derfor var jeg svært nysgjerrig på denne filmen.
Jeg hadde lenge gått og vurdert om jeg skulle se den, rett og slett fordi jeg var usikker på om dette var en film for meg. Til slutt ble fristelsen for stor, og DVD-en fikk bli med meg hjem fra Platekompaniet.
På omslaget loves det «et vakkert, stemningsfullt, humoristisk og raffinert blikk på livet og naturen i det sørlige Italia». Filmen beskrives som «imponerende og uforglemmelig», full av underfundige observasjoner og en «kontemplativ pause fra det moderne liv». Som Italia-elsker var dette en film jeg nesten følte at jeg måtte se.
Så feil kunne jeg altså ta – med fare for å banne i kirka. For maken til kjedelig film har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge.
Med unntak av en rørende sekvens hvor en bortkommen geitekilling går en uviss skjebne i møte dersom den ikke blir funnet i tide, og noen virkelig flotte landskapsbilder, klarte jeg aldri å finne den røde tråden i filmen. Vi følger en gammel gjeter gjennom et år, men uten at det egentlig skjer noe som det er verdt å fortelle om. Dialog er det så godt som ikke, og handlingen beveger seg i et tempo som fikk meg til å lure på om den i det hele tatt beveget seg.
Samtidig er jeg fullt klar over at dette er en film mange elsker. Kanskje er det rett og slett jeg som ikke er mottakelig for denne påståtte filmperlen? Det er jo lov å stille seg det spørsmålet når en film er blitt hyllet av kritikere over hele verden.
Jeg må likevel være ærlig. Denne gangen traff filmen meg overhodet ikke.
Derfor avstår jeg også fra å gi terningkast. Noen ganger handler det rett og slett om at en film og en seer ikke finner hverandre.
For å yte filmen en viss rettferdighet har jeg denne gangen valgt å sitere omtalen av den på filmweb.no:
«Velkommen til en liten landsby i Calabria – Italias fattigste region. Et sted fanget mellom fortid og nåtid, omgitt av vakker og uberørt natur. Gjennom et år følger vi en gammel gjeter som passer geitene sine. En geitekilling som kommer bort fra flokken sin. En gjeterhund som skaper kaos. Og et stort tre som spiller en viktig rolle i en av landsbyens mange, gamle tradisjoner.
LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET inviterer deg til å observere livet i og rundt denne landsbyen. Det er en film som åpner seg langsomt opp, men som med stort hjerte og varm humor byr på noen åpenbaringer. Lekkert fotografert med et blikk for små detaljer. En kunstnerisk og kontemplativ pause fra det moderne liv – garantert fritt for mobiltelefoner. En slags filmekvivalent til «slow food» som har blitt hyllet av filmkritikere over hele verden for sin originalitet og menneskelighet.
Oppdag årets perle på kino!
Vinner av Beste film på Bergen filmfestival 2010. Og i Cannes vant filmen Palm Dog-juryens uhøytidelige pris for festivalens beste hund på lerretet! Når du ser gjeterhunden Vuks innsats i denne filmen, forstår du hvorfor juryen ga han en pris.»
Originaltittel: Le quattro volte
Regissør: Michelangelo Frammartino
Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Spilletid: 88 minutter
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
