Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner
Den finske regissøren Aki Kaurismäki har en helt særegen filmstil. Rollefigurene hans sier ofte lite, humoren er tørr og uttrykket er stramt og nedtonet. «Le Havre» er kanskje en av hans mest tilgjengelige filmer, samtidig som den tar opp et tema som er like aktuelt i dag som da filmen ble laget.
I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med den noe nevrotiske Arletty, og sammen lever de et enkelt liv. Arletty har stålkontroll over økonomien, mens Marcel bruker de få kronene han får beholde på sine faste kafébesøk.
En dag blir Arletty alvorlig syk og legges inn på sykehus.
Samtidig blåses en sak opp i mediene. En container med illegale innvandrere fra Afrika blir oppdaget i havnen, men før politiet får oversikt over situasjonen, klarer en ung gutt å rømme.
Da Marcel en dag sitter ved havnen og spiser lunsj, får han øye på en gutt som gjemmer seg under brygga. Han skjønner straks hvem det er. Gutten heter Idrissa, og Marcel bestemmer seg for å hjelpe ham.
Etter hvert mobiliseres nærmest hele nabolaget. Idrissa har bare ett ønske: å komme seg til London, hvor moren lever og arbeider ulovlig. Problemet er at overfarten koster penger, og penger er nettopp det Marcel har minst av. Samtidig kommer politiet stadig nærmere.
Til å begynne med syntes jeg filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte rollefigurene og måten historien ble fortalt på som ga et litt endimensjonalt inntrykk. Men etter hvert som handlingen utviklet seg, forsvant denne følelsen, og filmen begynte å gripe meg.
Temaet – illegal innvandring – er velkjent i havnebyer som Le Havre. Det jeg likte aller best, var at Idrissa aldri bare blir fremstilt som et offer. Han fremstår som en ressurssterk og veltilpasset gutt som tilfeldigvis har havnet i en umulig situasjon. Også måten lokalbefolkningen slår ring om ham på, i møte med et politi de ikke har den helt store tilliten til, gjorde inntrykk.
Skuespillerne var i all hovedsak ukjente for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spiller politiinspektør Monet.
Den stramme regien – og særlig det at rollefigurene aldri helt får utfolde seg – falt likevel ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg på en firer denne gangen. Utslagsgivende for at karakteren likevel blir såpass høy, er en varm og rørende historie om et viktig tema som fikk meg til å tenke over mine egne holdninger til innvandring generelt, og illegal innvandring spesielt.
Innspilt: 2011
Nasjonalitet: Finland, Frankrike, Tyskland
Genre: Drama
Spilletid: 93 minutter
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
