Møte med Daniel Kehlmann på Litteraturhuset 18. februar 2014

Tysk litteraturs superstar!

Om forfatteren

Daniel Kehlmann (f. 1975) debuterte som forfatter i en alder av 22 år med romanen «Beerholms Vorstellung» (1997), skjønt det først var da han kom ut med romanen «Ich und Kaminsky» i 2003 at han for alvor gjorde seg bemerket utenfor Tysklands grenser. Med «Die Vernessung der Welt» (2005) – «Oppmålingen av verden» på norsk – vakte boka så pass stor anerkjennelse internasjonalt at Daniel Kehlmanns navn som en forfatter man virkelig måtte regne med, var fastslått en gang for alle. Det er f.eks. ikke mange nåværende forfattere forunt å oppnå en plassering i «1001 bøker du må lese før du dør», men dette oppnådde altså Kehlmann. 

Bøker som er oversatt til norsk

Kun fire av Kehlmanns bøker er så langt oversatt til norsk – i alle fall dersom jeg skal feste lit til Wikipedias norske oppføring på forfatteren. Her fremkommer det også at størstedelen av Kehlmanns litterære produksjon i det alt vesentlige handler om skuespill og dessuten essays.  I anledning utgivelsen av «F«, har Gyldendal også utgitt en norsk oversettelse av Kehlmanns roman «Ich und Kaminsky«, «Jeg & Kaminski«. For øvrig ble det gjort stas på oversetteren Sverre Dahl, som ikke bare står bak oversettelsen av samtlige Kehlmann-bøker fra tysk til norsk, men også fordi han har oversatt i alt 50 bøker for Gyldendal i løpet av sin oversetter-karriere.

Litteraturhusets arrangement

Da jeg ble gjort oppmerksom på at Daniel Kehlmann skulle komme til Litteraturhuset i forbindelse med Gyldendals lansering av hans nye roman «F«, hadde jeg ikke lest noe som helst av ham. Ingen – aller minst jeg selv – burde imidlertid bli særlig overrasket over at jeg faktisk hadde «Oppmålingen av verden» stående ulest i en av mine bokhyller … Jeg rakk akkurat å lese den før den store kvelden på Litteraturhuset.

Kehlmann ble intervjuet av Elisabeth B. Halvorsen

Mange mennesker hadde møtt opp for å høre Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue Daniel Kehlmann. Halvorsen introduserte Kehlmann som tysk litteraturs superstar, og viste til at han har mottatt en rekke priser – bl.a. Thomas Mann-prisen, P.O. Enquist-prisen m.m. I fjor ble han kåret til Tysklands viktigste intellektuelle under 40 år av det tyske bladet Cicero. Hun hevdet dessuten at «Oppmålingen av verden» i sin tid solgte 6 millioner eksemplarer verden over, og at det kun er Süsskinds «Parfymen» som har solgt mer. 

Forfatteren var snar til å protestere mot at «Oppmålingen av verden» angivelig skal ha solgt i alt 6 millioner eksemplarer. Dette stemmer i alle fall ikke med det tallet han sitter med, og han ga lattermildt uttrykk for at han håpte at det ikke var noen fra det tyske skattevesenet som fikk fatt i dette. Dermed var tonen satt for en høyst morsom og uhøytidelig kveld med en spennende forfatter!

Kehlmann dro også en liten anekdote om hvordan såkalte «sannheter» etableres. Først skriver noen om noen halvsannheter på nettet. Så fanges dette opp av de store avisene. Dermed anses det som «sant» nettopp fordi de store avisene har skrevet opp det – og deretter brukes disse avisene som kilde hver gang «sannheten» gjentas … Når noe er etablert som «sannhet» på denne måten, er det umulig å få rettet opp i det.

Leste fra romanen «F»

Deretter ble Kehlmann bedt om å lese litt av det første kapittelet i sin bok «F» på tysk, hvoretter Halvorsen leste fortsettelsen på norsk. 

«Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger.» (side 7)

Nærmere om romanen «F»

Det første kapittelet i romanen foregår i 1984, mens resten av handlingen foregår i 2008. Familien Kehlmann har tre sønner, hvorav to er tvillinger. Som sitatet ovenfor viser, er det en situasjon som innbefatter hypnose som står sentralt innledningsvis i boka. Familiefaren Arthur tror ikke på hypnose, men ender opp med å si de forferdeligste ting under en hypnose – som at han er mer glad i den ene sønnen sin enn i den andre … Dette får helt fatale konsekvenser for familien, og det ender med samlivsbrudd og hvor faren reiser sin vei.  Senere blir han forfatter og så dukker han opp etter mange år igjen, dvs. i 2008 … 

Kehlmann opplyser at han er fascinert av hypnose og det faktum at dette faktisk virker. Han mener dette sier noe om hvordan hjernen vår virker. Da han startet på det som skulle bli romanen «F«, visste han selv ikke i hvilken retning historien kom til å utvikle seg. Det eneste han var bevisst på var i grunnen at han ønsket å skrive en roman igjen etter å ha skrevet skuespill i noen år. 

Persongalleriet i «F»

Familiefaren Arthur er litt demonaktig («devilish»), og de tre sønnene hans er nokså forskjellige. 

Eric er finansrådgiver og ikke helt god. I stedet for å investere folks penger til deres beste, lurer han dem og putter gevinsten i egen lomme. Han er psykopatisk, ja kanskje også litt borderline-aktig. 

Martin og Iwan er tvillinger. Martin er katolsk prest og en mester i Rubiks kube – så pass at han deltar i Rubiks kube-konkurranser. Kehlmann flirer litt mens han forteller om dette åttitalls-fenomenet som i enkelte miljøer lever i beste velgående fremdeles. Den største forskjellen på den gang og nå er at publikumet er borte. Ingen bryr seg om hvordan Rubiks kube-konkurransene går lenger – bare deltakerne bryr seg om akkurat dét. Martin er en litt trist person, og som forfatter tenkte Kehlmann at han måtte gi ham noe for å muntre ham litt opp og gjøre ham glad. Martin er et godt medmenneske og en god prest, men han tror ikke lenger på Gud. Han prøver hardt, men det hjelper ikke. Gudstroen er og blir borte. Samtidig tror Kehlmann at det er godt for Martin å være prest – mest av alt fordi Martin aldri har hatt noe hell med kvinner og dessuten er en som elsker bøker og musikk. 

Iwan er kunsthandler. Han er en person alle bare liker uforbeholdent, og i boka opptrer han som en sann helt. 

Mange lag i boka

Halvorsen påpeker at det er mange lag i romanen «F«. Kehlmann utdyper hvorfor det har blitt slik. Underveis i skrivingen puttet han inn det ene elementet etter det andre, og han visste ikke der og da hvordan han skulle lande disse til slutt. Men lande gjør de altså. 

Mens Kehlmann skrev på romanen, var han opptatt av struktur og stadige skifter av perspektiv, og dette utgjør på en måte grunnpilaren i boka. 

Hvorfor tittelen «F»?

Halvorsen stilte spørsmål ved hvorfor Kehlmann har valgt tittelen «F» på sin roman. Hun drodlet litt rundt om det kunne ha sammenheng med ord som «family», «fake», «false» etc. 

Kehlmann fortalte at «F» rett og slett hadde vært arbeidstittelen på boka. Noe må man jo kalle et arbeidsdokument – ellers får man ikke lagret filen. «F» refererer seg rett og slett til familien Friedland – dvs. familienavnet til familien han har skrevet om. 

Hvorfor så få kvinner i bøkene hans?

Kehlmann ble litt beskjemmet da han ble konfrontert med at romanene hans, og kanskje «F» i særdeleshet, har så få kvinner i persongalleriet. I «F» er det bare en kvinne – barnebarnet til Arthur. 

Kehlmann hadde en idé om at «F» skulle handle om tre brødre, men var en kort stund innom tanken på at en av søsknene kanskje burde ha vært en kvinne. Det føltes imidlertid ikke riktig, så han droppet dette. 

Er det noen moral i «F»?

På spørsmål om det er en slags moral i «F«, svarer Kehlmann leende at han ikke vil nekte for det, selv om han for å være helt ærlig aldri tenkte eksplisitt på det da han skrev romanen. 

Halvorsen beskriver «F» som en humoristisk pageturner, som også har et pessimistisk preg. Det går liksom ikke så bra for personene i boka … Kehlmann repliserer at han elsker mørk humor, og at han tenker på litteratur som noe som skal gjøre verden til et mindre sikkert sted å leve. Veldig dårlige ting kan skje uten at det er noen som helst mening i det. Verden er rett og slett ikke et rettferdig sted. Sånn sett står dette i kontrast til de flestes oppfatning om at bare man er snill og grei og jobber hardt, så får man som man fortjener og det vil gå en godt. Nei – det vil ikke det! Ikke i litteraturens verden i alle fall! Ikke i hans bøker! En herlig latter med sting trillet deretter ut av Daniel Kehlmann, og der og da savnet jeg at Halvorsen hadde gjort en brå vending mot ham og stilt ham det inkvisitoriske spørsmålet: «And who are you, Mr. Kehlmann?»

Referanser til forfatterens øvrige bøker

Kehlmann innledet med å fortelle om Sebastian Zöllner, hovedpersonen i «Jeg & Kaminski«. Zöllner er en upålitelig fyr som plager andre, men som synes han er svært fantastisk selv. Lenger kom han ikke før Line og jeg kikket megetsigende på hverandre og utbrøt i kor at «den boka MÅ vi ha»! (Senere skulle det vise seg at spesielt jeg var ute i grevens tid, fordi mitt eksemplar av boka var det siste som var å oppdrive i bokhandelen den kvelden på Litteraturhuset …)

Det skal for øvrig bli film av «Oppmålingen av verden«. Kehlmann fortalte at da han ble orientert om dette, uttalte han at han ikke ønske å medvirke til manuset og langt mindre skrive det selv. «Vel, vi hadde heller ikke tenkt å spørre deg …», fikk han til svar … Denne manglende selvhøytideligheten preget for øvrig hele intervjuet og viste en forfatter med humor generelt og selvironi spesielt i bøtter og spann. Latteren runget jevnt og trutt over forsamlingen. 

Om medias rolle

Kehlmann fortalte om et teaterstykke basert på et av hans skuespill, som var satt opp på en teaterscene i Tyskland. Han var til stede under premieren, og det tok ikke mer enn 10 minutter før det gikk opp for ham at regissørren ikke bare hadde radbrekket hele stykket, men også endret så mye av det at det ikke lenger var gjenkjennelig for ham selv. Dette kombinert med at en rekke plattheter var lagt til for å sprite opp stykket og liksom gjøre det morsomt, fikk ham til å ønske at han kunne reise seg og bare forlate salen. Det gjorde han også, etter først å ha forsikret seg om at dette gikk an med teatermanageren hans, som satt ved siden av ham. Deretter listet han seg ut av salen, så stille og ubemerket han bare klarte. Alt for å unngå å måtte stå til rette for stykkets innhold etter at premieren var over … 

I ettertid vokste denne historien helt ut av sine proporsjoner, og ble til at han angivelig skulle ha slamret døren etter seg … Det nyttet ikke å få rettet opp dette inntrykket i ettertid, og Kehlmann undret seg dessuten over at ingen syntes å være nysgjerrig på hvorfor han faktisk gikk. Det han lærte av hele historien var at det er umulig å utslette et sterkt bilde (impossible to delete a strong image). 

Om konjunktiv eins

En av tilhørerne i salen spurte hvorfor han bruker en bøyningsform som det er nærmest umulig å oversette til bl.a. norsk. Kehlmann opplyste at han selv elsker denne formen, og brukte den hele tiden i «Oppmålingen av verden«. Senere har han forsøkt å begrense bruken, og i «F» er den bare brukt av og til. 

Hvordan gjør han research?

Kehlmann opplyste at han har det med i bli intenst interessert i spesielle ting og fenomener, og at han da bruker mye tid på å sette seg grundig inn i dette. Som f.eks. hypnose som fenomen. På nettet og YouTube spesielt er det nesten ikke grenser for hva man kan finne om man bare er interessert nok. Han så filmsnutter om hypnose i timesvis, rett og slett fordi han var fascinert og ønsket å finne ut av dette. 

På et senere tidspunkt spekulerer han på i hvilken sammenheng han kan bruke sine nyerverede kunnskaper, og så kobler han dette til en kontekst og en eller flere karakterer. På  den måten føles det ikke som om han gjør research. Han bare bruker det han kan. 

Avslutningsvis påpekte han at han har blitt kritisert for noen misforståelser rundt karakteren Humboldt i «Oppmålingen av verden«. Noe av kritikken var rett og slett feil. Ekspertene vet ikke alt, og også de kan ta feil … 

Eller det timelange intervjuet signerte Kehlmann bøker for dem av oss som ønsket dette, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å få min «F» signert! 

Og for å si det sånn: jeg har herved innledet et kjærlighetsforhold til en ny yndlingsforfatter, og kan nesten ikke vente med å lese flere av bøkene hans! 

(Jeg skrev opprinnelig dette innlegget i 2014, på min gamle litteratur- og filmblogg.)