
En konflikt som definerte generasjoner
Dette er en av de mest fornøyelige filmene jeg har sett på lenge, og samtidig en film som bærer en tung historisk byrde på sine skuldre. Det er nettopp dette spennet mellom humor og dypt alvor som gjør filmen så virkningsfull.
For å forstå hvorfor denne lille roadmovien i en bil er så gripende, må man kjenne konteksten. Nord-Irland gjennom 1970-, 80- og 90-tallet var preget av The Troubles, en blodig konflikt mellom protestanter/unionister som ønsket fortsatt tilknytning til Storbritannia, og katolikker/republikanere som ønsket et samlet Irland. Terror, paramilitære grupper, bomber og drap var en del av hverdagen. Ian Paisley var den ubestridte stemmen på protestantisk og unionistisk side, en brølende predikant som nektet enhver kontakt med Sinn Féin. Martin McGuinness var den tidligere IRA-kommandanten som ble politiker og frontfigur for republikansk side.
At disse to mennene til slutt skulle sette seg ved samme bord i 2006 og bli enige om fred, var så utenkelig at mange betraktet det som et politisk mirakel.
Nick Hamm, som har bakgrunn fra britisk og amerikansk film og TV, tar en stor historisk hendelse og gjør den til et intimt karakterdrama. Hamm har sagt i intervjuer at filmen ikke er en dokumentarisk gjengivelse, men et “what if”-scenario: Hva hvis alt begynte med én bilreise? Det er altså en fiksjonalisering basert på faktiske hendelser, men med friheter i dialog og situasjoner for å synliggjøre den psykologiske reisen.
Timothy Spall (Paisley) og Colm Meaney (McGuinness) er alene verdt tiden filmen tar. Spall er briljant i rollen som Paisley. Han er morsk, kontrollerende, stiv som en gammel kirkebenk og med en komisk presisjon som får hver replikk til å sitte. Meaney gir McGuinness varme og menneskelighet, og klarer det umulige: å skape sympati for en mann med en høyst kontroversiell fortid.
Sammen skaper de en av filmhistoriens mest uventede «buddy movies».
Filmen åpner under de intense fredsforhandlingene i Skottland. Paisley skal fly tilbake til Nord-Irland for å markere sitt førtiårsbryllup, men på grunn av dårlig vær omdirigeres flyet, og han må kjøre til en annen flyplass. Protokollene tilsier at McGuinness må bli med. Det ville være for farlig å la en av partene reise alene.
De to fiendene havner i samme bil, med en sjåfør som viser seg å spille en større rolle enn de tror. Langs veien blir de observert og lyttet til av politiske ledere som sitter i et kontrollrom og nervøst følger hvert ord. Målet er klart: få dem til å snakke sammen.
Dialogen halter først. Paisley sitter som en statue med «stiff upper lip», og hver setning han sier drypper av sarkasme. McGuinness forsøker å bryte isen med humor, menneskelighet og historier fra hverdagslivet. Det er vondt, komisk og rørende på én gang.
Et sted underveis skjer det noe. Ikke stort, ikke dramatisk, men en glidning. Et lite smil, et lite pust av gjenkjennelse. Det umulige skjer: fiendskapet slår sprekker. Dette er filmens egentlige reise.
Det finnes filmer som forteller om politiske prosesser gjennom taler og store historiske øyeblikk. «The Journey» gjør det motsatte. Den viser at fred ikke først og fremst skapes av dokumenter og avtaler, men mellom mennesker. Den viser hvor ubehagelig det er å møte den andre uten skjold, uten hevede stemmer, uten folkemassene bak seg.
Det mest fascinerende er at filmen ikke prøver å gjøre dem sympatiske. Begge mennene bærer ansvar for lidelse og konflikt. Likevel våger filmen å spørre: Kan empati forandre verden? Kan et lite øyeblikk av humor være starten på fred?
Det korte svaret er: ja. Historien forteller oss at de to ikke bare endte opp som samarbeidspartnere, men nærmest venner. De ledet Nord-Irland sammen; Paisley som First Minister, McGuinness som Deputy First Minister. I etterkant ble de omtalt som «The Chuckle Brothers», fordi de stadig ble sett leende sammen.
«The Journey» er en sjelden film: leken, skarp og dypt rørende. Den er en studie i politisk mot, i personlighetens kraft, og i evnen til å slippe sitt eget narrativ for å lytte til den andre.
Det er en liten film om en stor hendelse, og et bevis på at for å skape fred, må noen våge å ta første steg.
Anbefales varmt.
Innspilt: 2016
Spilletid: 94 min.








Tilbakeping: Et filmprosjekt som vokste til noe større enn jeg hadde tenkt – om irske filmer – Rose-Maries litteratur- og filmblogg