Familiedrama med tårepersekarakter så det holder og med politisk aktualitet foran presidentvalget i USA 2024
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen høsten 2024.)
Filmen «Hillbilly elegy» er regissert av Ron Howard og hadde premiere i 2020. Den er basert på J.D. Vances bestselgende selvbiografi med samme navn fra 2016. Opptakene fant sted i Georgia og Ohio i 2019, og filmen ble lansert på Netflix i november 2020.
Det er noen år siden «Hillbillyenes klagesang» av J.D. Vance kom ut. Jeg har hatt boka stående ulest i bokhyllen siden den gangen, kjøpt i en periode da jeg leste lite. Nå hadde jeg tenkt å finne den frem, aktualisert ved at Vance er valgt som visepresidentkandidat av republikaneren Donald Trump. Dessuten leste jeg for en tid tilbake en svært kritisk artikkel om boka i Klassekampen, skrevet av Rødts Mímir Kristjánsson. Da jeg oppdaget at boka var filmatisert, valgte jeg å se filmen i stedet.
I filmen får vi et innblikk i J.D. Vances oppvekst i en arbeiderklassefamilie preget av ustabilitet og rusproblemer. Moren, spilt av Amy Adams, er narkoman og emosjonelt uforutsigbar – varm og kjærlig i det ene øyeblikket, kald og destruktiv i det neste. Likevel elsker Vance henne ubetinget. Redningen blir bestemoren, «Mamaw», spilt glitrende av Glenn Close i en rolle som er blant de minst glamorøse hun har hatt. Bestemoren er hardhendt og kompromissløs, men hun gir ham både struktur og tro på at han kan lykkes.
Historien skildrer hvordan den unge Vance etter en turbulent barndom tar grep om livet, skjerper seg på skolen og til slutt – mot alle odds – blir jurist. Parallelt får vi innblikk i morens forsøk på å komme seg ut av rusen. Selv om det ser håpløst ut gang på gang, antyder filmen at det til slutt går bedre med henne.
Dette er i bunn og grunn en klassisk amerikansk suksesshistorie, en variant av «den amerikanske drømmen» der hardt arbeid og utholdenhet skal være nøkkelen til å overvinne alle hindringer. I filmens fremstilling er Vance en ulastelig hovedperson uten synlige feil, alltid lojal mot familien selv når det truer hans egne fremtidsutsikter. Den ukritiske og ensidige heltefremstillingen gjør at filmen aldri løfter seg over et middelmådig nivå som selvbiografisk drama.
Lyspunktet er Glenn Close, som med små, presise nyanser gir liv til en figur som både er brutal og kjærlig, og som fremstår som filmens emosjonelle tyngdepunkt. Ellers er dette en typisk tåreperse, designet for å treffe bredt og vekke sympati – uten å utfordre seeren med de mer komplekse og problematiske sidene av historien.
Likevel var det interessant å se filmen nå, i lys av Vances politiske rolle. Skildringen gir et bilde av mannen som – hvis Trump vinner valget i USA i høst – vil bli en av de mest sentrale personene i amerikansk politikk de neste fire årene. For meg reiste filmen et uunngåelig spørsmål: Hvordan kan en person med såpass solide familieverdier velge å stille seg ved siden av en presidentkandidat som åpent utfordrer demokratiets spilleregler? Det henger virkelig ikke på greip. På den annen side er det vel god grunn til å mistenke at boka – og filmen – ikke gir et korrekt bilde av hvem han i realiteten er, fordi den så ensidig bygger opp under en egenprodusert heltestatus.
