En gjennomført film som holder meg på armlengdes avstand
Det er noe tiltalende ved filmer som vil mye og som bærer denne ambisjonen synlig i hver scene. «Affeksjonsverdi» er absolutt en slik film. Den er alvorlig, kontrollert og gjennomført, og den har blitt møtt med en begeistring som nærmest har lagt lista umenneskelig høyt. Kanskje var det nettopp derfor jeg gikk inn i denne filmen med store forventninger? Og kanskje var det derfor skuffelsen ble desto tydeligere, selv om den aldri ble til en ren avvisning?
Jeg rakk dessverre aldri å se denne filmen på kino. Etter at den ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film, fant jeg den på TV2 Play, hvor jeg måtte kjøpe filmen for å få sett den.
Filmen kretser rundt to søstre, Nora og Agnes, og deres vanskelige forhold til faren, en kjent og kompromissløs filmregissør. Han er en mann som har brukt et helt liv på å forme historier, men som aldri helt har klart å forholde seg til menneskene nærmest seg uten å gjøre dem til materiale. Når han nå skal lage en ny film, ønsker han at Nora, hans skuespillerdatter, skal spille hovedrollen. Ikke egentlig som en invitasjon, men som en forventning. Nora sier nei. Og dette nei-et rommer langt mer enn en profesjonell avgrensning. Det er et forsøk på å sette en grense hun aldri tidligere har fått til.
Nora spilles av Renate Reinsve med en tilbakeholden intensitet som kler rollen hennes godt. Hun gir oss en karakter som hele tiden holder noe igjen, som om følelsene ligger rett under overflaten, men aldri helt slipper til. Søsteren Agnes, spilt av Inga Ibsdotter Lilleaas, er mindre konfronterende og mer observerende. Like fullt er også hun preget av den samme oppveksten, den samme faren og den samme grunnleggende avstanden.
Faren selv spilles av Stellan Skarsgård, en mann som er både magnetisk og ubehagelig på samme tid. Han fyller rommet fullstendig. Og han fremstår som en mann som aldri helt har forstått forskjellen på kunstnerisk kompromissløshet og menneskelig hensynsløshet.
Da Nora takker nei til rollen som faren ønsker at hun skal spille, henter faren inn en annen skuespiller: Rachel Kemp (spilt av Elle Fanning). I en periode trer hun inn i filmen og hun er i utgangspunktet både profesjonell, åpen og villig til å spille hovedrollen. Men også hun trekker seg til slutt unna. Ikke fordi rollen er krevende i tradisjonell forstand, men fordi hun forstår at hun egentlig bare er en reserve og at hun aldri kan bli den karakteren som filmregissøren egentlig ønsker at hun skal være. Det er et sterkt, stille poeng i filmen: at noen roller ikke lar seg fylle på en tilfredsstillende måte, uansett hvor mye talent og vilje man stiller til rådighet.
Midt i dette ligger huset på Frogner. Et stort, gammelt hus med mye historie i veggene. Et hus som skal overtas av faren, og som fungerer som mer enn en kulisse. Det er et konkret uttrykk for arv, eierskap og makt, for hvem som har hatt definisjonsretten, og hvem som fortsatt har den. Huset rommer minner, men også fortrengning. Det er vanskelig ikke å lese det som en metafor for familien selv. Selv har jeg gått forbi dette helt spesielle huset mange ganger mens jeg bodde i Oslo, og det var interessant å få komme inn i det.
Historien og dens mange lag er fortalt med et formsikkert blikk. Filmen er vakkert fotografert, musikken er dempet og virkningsfull, og skuespillerprestasjonene holder et svært høyt nivå. Det er ingenting slurvete her. Tvert imot. Kanskje er det nettopp det som også blir min innvending.
For mens jeg så alt dette – tematikken, ambisjonene ogdet kunstneriske grepet – så kjente jeg meg likevel holdt på avstand. Jeg savnet noe som grep meg sterkere. Konfliktene er der, men de ble liksom ikke ordentlig forløst. Følelsene antydes, men holdes konsekvent tilbake. Stillheten er i og for seg virksom, men den blir også vel kjølig.
Jeg forstår godt hva mange ser i «Affeksjonsverdi«: presisjonen, tilbakeholdenheten, motstanden mot det forklarende og det følelsesmessig enkle. Dette er en film som nekter å gjøre det lett for publikum. Samtidig opplever jeg at denne konsekvente kontrollen også skaper en distanse som jeg aldri helt kommer forbi. Jeg blir sittende og betrakte, snarere enn å delta.
Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Tvert imot er det en film det er verdt å ta på alvor. Men for meg ble den mer interessant å tenke på i etterkant enn å være i mens den pågikk. Kanskje er det jeg som ikke ser det helt geniale alle andre ser? Eller kanskje er «Affeksjonsverdi» en film som med vilje velger avstand, også når det koster noe i form av engasjement.
Og kanskje er det nettopp der den vil ligge? Litt utilnærmelig. Litt lukket. Med stor affeksjonsverdi, men med en viss følelsesmessig pris.
Oppdatering 16. mars 2026: Filmen vant Oscar i kategorien beste internasjonale film!
Innspilt: 2025
Engelsk tittel: Sentimental Value
Nasjonalitet: norsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Renate Reinsve (Nora), Inga Ibsdotter Lilleaas (Agnes), Stellan Skarsgård (Gustav), Elle Fanning (Rachel Kemp) og Anders Danielsen Lie (en scenearbeider på Nationaltheatret)
Spilletid: 133 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
