Når ingen ønsker å ta ansvar …
Jeg så filmen «An Inspector Calls» på BritBox her om dagen, og det var en film som skapte et sterkt ubehag og mye ettertanke. Dette er et intrikat kammerspill der hvert enkelt medlem av en velstående familie, hver på sin måte, har bidratt til å ødelegge livet til en ung kvinne. Ingen av dem anser seg selv som skyldige.
Filmen bygger på skuespillet med samme navn av J. B. Priestley, urfremført i 1945. For meg er det vanskelig å lese og se «An Inspector Calls» løsrevet fra tidspunktet det ble skrevet på. Priestley skrev i kjølvannet av andre verdenskrig, i et Europa som lå i moralske ruiner. I essays og radiosendinger fra denne perioden var forfatteren av teaterstykket tydelig opptatt av sosial rettferdighet, klasseforskjeller og ideen om kollektivt ansvar. Det er nærliggende å tolke stykket som et dramatisk uttrykk for nettopp dette prosjektet.
Handlingen er lagt til 1912, et år som i ettertid fremstår som et siste øyeblikk av selvsikker stabilitet før verden gikk i oppløsning. Priestley skrev bakover i tid, med full kunnskap om det 20. århundrets katastrofer, og denne dramatiske ironien opplever jeg som helt sentral. Karakterene snakker om fremtiden med stor trygghet: om økonomisk vekst, sosial orden og egen moralsk anstendighet. Publikum vet bedre. Det gir fortellingen et skjebnetungt preg.
Historien har vært filmatisert flere ganger tidligere, blant annet i en britisk kinoversjon fra 1954 og en TV-produksjon fra 1982. Begge holder seg visstnok tett til teaterformen, har jeg lest. 2015-versjonen, som er produsert av BBC og regissert av Aisling Walsh, er et mer bevisst forsøk på å bruke filmmediets egne virkemidler. Den visuelle rammen er mørkere, mer ladet og mindre komfortabel. Kameraet ligger tett på ansiktene, rommene virker stadig trangere etter som handlingen skrider frem, og det er som om skyld og fortrengning fyller luften i dette fortettede kammerspillet.
Filmen åpner i det som på overflaten er en feiring for Birling-familien. Alt er på plass. Posisjon, penger, gode forbindelser og en urokkelig tro på at verden belønner dem som fortjener det. Når en inspektør uanmeldt banker på døren, begynner en langsom, metodisk avdekking av hendelser som knytter hvert familiemedlem til skjebnen til en ung kvinne fra arbeiderklassen. Uten å røpe for mye handler filmen mindre om hva som har skjedd, enn om hvordan mennesker rettferdiggjør sine egne handlinger og hvor lett det er å skyve ansvar fra seg når konsekvensene rammer noen andre.
Inspektøren selv, spilt med urovekkende ro av David Thewlis, fremstår ikke bare som en etterforsker, men som en moralsk kraft. Det er aldri helt klart om han representerer loven, samvittigheten eller noe mer eksistensielt. Nettopp denne tvetydigheten gir filmen tyngde. Her finnes ingen enkle forløsninger, bare spørsmål som henger igjen: Hva skylder vi hverandre? Hvor begynner og slutter vårt ansvar?
«An Inspector Calls» er i bunn og grunn en knusende kritikk av klassearrogansen som gjennomsyrer Birling-familien. De ser seg selv som anstendige mennesker, men deres små, kyniske valg får fatale konsekvenser for et menneske uten makt og stemme. Priestleys poeng er ubehagelig klart: Urett begås sjelden av monstre, men av helt vanlige mennesker som ikke orker å bry seg.
Dette er ikke en film man ser for å bli underholdt. Den vil konfrontere. Og den gjør det med en kjølig presisjon som sitter i lenge etter at rulleteksten er over. Filmen egner seg sånn sett utmerket for en interessant diskusjon i et godt lag.
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia
Medvirkende: David Thewlis (Inspector Goole), Sophie Rundle (Mrs. Birling), Chloe Pirrie (Sheila Birling), Finley Cole (Eric Birling), Miranda Richardson (Sybil Birling), Ken Stott (Arthur Birling), Kyle Soller (Gerald Croft) m.fl.
Spilletid: 90 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
