Den som ser
I et hus der stillheten får gro,
blir sannheten gjemt bak vakre ord.
Den som setter navn på smerten,
står snart alene.
De verner om sine egne,
om slekten, navnet og det som var.
Det er lettere å ofre én
enn å slippe sannheten inn.
Løgnen krever taus lojalitet,
og kaller frykten kjærlighet.
Den som holder speilet frem,
blir den de vender ryggen til.
En syndebukk må alltid finnes.
Én må bære det ingen vil se.
For sannheten river masker bort
og slipper lyset inn.
Sannheten er som fossefall.
Den stanser ikke for vår frykt.
Den sliper steinen, år for år,
til selv det hardeste gir etter.
Når regnet endelig stilner,
og lyset finner veien hjem,
står ikke løgnen tilbake.
Men hvem tør bli igjen?
Rose-Marie Christiansen
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
