Bak glitteret på Versailles
Den amerikanske regissøren Sofia Coppola er kjent for filmer om ensomhet, identitet og mennesker som føler seg fremmede i sine egne liv. I «Marie Antoinette» tar hun utgangspunkt i en av historiens mest berømte og omstridte kvinner, men i stedet for å lage et tradisjonelt historisk drama forsøker hun å vise mennesket bak myten.
Den purunge østerrikske erkehertuginnen Marie Antoinette ankommer Versailles for å gifte seg med den franske tronarvingen, den senere Ludvig XVI. Hun er knapt mer enn et barn og kjenner lite til det livet som venter henne ved Europas mest praktfulle hoff. Alt rundt henne er regulert av etikette, ritualer og forventninger. Og det viktigste av alt er at hun skal føde en tronarving. Det oppstår imidlertid et problem.
Mannen hennes viser liten interesse for henne, og årene går uten at ekteskapet fullbyrdes. Ved hoffet begynner ryktene å gå. Er det noe galt med Marie Antoinette? Er hun frigid? Ufruktbar? Klarer hun ikke å vekke ektemannens interesse? Samtidig hviskes det bak ryggen til den kommende kongen om at han ikke er noen ordentlig mann. Presset på Marie Antoinette blir etter hvert enormt.
Mens alle venter på en arving, forsøker hun å fylle tomrommet i livet sitt med selskaper, gambling, mote, shopping og stadig nye fornøyelser. Hun omgir seg med venner, arrangerer overdådige fester og bruker enorme summer på klær og luksusvarer.
Alt dette skjer mens store deler av den franske befolkningen lever under stadig vanskeligere kår. Avstanden mellom hoffet og folket vokser.
Da Ludvig XVI overtar tronen og Marie Antoinette blir dronning, blir hun et stadig mer synlig symbol på det mange oppfatter som sløseri og privilegier. Etter hvert får ekteparet både en datter og den etterlengtede tronarvingen. Men uroen utenfor slottsmurene fortsetter å vokse. Og vi aner konturene av det som snart skal utvikle seg til den franske revolusjonen.
Filmens største styrke er uten tvil miljøskildringen. At innspillingen fant sted ved Versailles gir historien en autentisitet som er vanskelig å gjenskape i et filmstudio. Slottene, hagene, salene og kostymene er praktfulle, og det er lett å forstå hvorfor filmen vant Oscar for beste kostymedesign. Samtidig er dette ingen tradisjonell historisk film. Sofia Coppola er mindre opptatt av politiske hendelser enn av Marie Antoinettes opplevelse av livet ved hoffet. Resultatet er en film som til tider kan virke stillestående. Men mens jeg så filmen, slo det meg at nettopp dette kanskje er en del av poenget. For livet ved hoffet fremstår ofte som temmelig tomt og gudsjammerlig kjedelig. Dagene fylles av ritualer, selskaper og overfladiske fornøyelser, mens virkeligheten utenfor slottsportene gradvis nærmer seg. Sånn sett opplevde jeg filmen som overraskende autentisk.
Jeg kan virkelig anbefale denne filmen, selv om den ikke er det aller beste jeg har sett innen denne sjangeren.
- Produksjonsår: 2006
- Nasjonalitet: USA / Frankrike / Japan
- Sjanger: Historisk drama / biografisk drama
- Spilletid: 123 minutter
- Skuespillere: Kirsten Dunst (Marie Antoinette), Jason Schwartzman (Ludvig XVI), Judy Davis, Rip Torn, Asia Argento, Rose Byrne m.fl.
- Basert på: Biografien Marie Antoinette: The Journey av Antonia Fraser
- Utmerkelser: Oscar for beste kostymedesign.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
