Når juleidyllen sprekker
Det finnes filmer som skildrer julen slik vi gjerne ønsker at den skal være, med varme familier, levende lys og harmoniske samvær. Og så finnes det filmer som våger å se bak fasaden. «Når nettene blir lange» er definitivt en av dem.
Regissør Mona J. Hoel har laget en film som treffer ubehagelig godt fordi den tar utgangspunkt i noe mange vil kjenne igjen: forventningen om at «nå skal vi ha det hyggelig».
Hele familien samles til julefeiring på hytta. Alt ligger til rette for den perfekte høytiden. Men ganske raskt blir det tydelig at denne familien bærer på langt mer enn julegaver og tradisjoner. Gamle konflikter ulmer under overflaten. En drikker for mye. En annen tyr til vold. Noen er hysteriske, andre overnervøse. Og mellom familiemedlemmene finnes det hemmeligheter ingen ønsker å snakke om.
Jo tettere de sitter på hverandre, desto vanskeligere blir det å opprettholde fasaden.
Det som skulle være en hyggelig julefeiring, utvikler seg gradvis til et nådeløst oppgjør med alt som er blitt fortiet gjennom mange år.
Det som gjør filmen så sterk, er at den aldri tyr til store melodramatiske virkemidler. I stedet lar den spenningen bygge seg opp gjennom blikk, kommentarer, fortielser og den klaustrofobiske stemningen som oppstår når mennesker med uløste konflikter stenges inne sammen.
Filmen sier også noe vesentlig om familier. Mange familier har sine hemmeligheter, sine sår og sine konflikter. Forskjellen ligger ofte bare i hvor flinke man er til å skjule dem. Julen blir derfor et effektivt bakteppe. Høytiden kommer med forventninger om nærhet og fellesskap, men kan også forsterke alt det som ikke fungerer.
Dette er en helt rå film om en families hemmeligheter. Alle er samlet til julefeiring på hytta under mottoet: «Nå skal vi ha det hyggelig, dere!» Men hva hjelper det når én drikker, én slår, én er hysterisk og overnervøs, og det finnes så mye man ikke kan snakke om?
Filmen treffer fordi den føles sann. Ikke nødvendigvis i detaljene, men i skildringen av hvordan familier kan fungere når gamle sår aldri har fått gro. Den er ubehagelig, tankevekkende og svært godt spilt. Og den minner oss om at det som ikke blir snakket om, ofte får størst makt.
En julefilm, ja. Men neppe den typen man setter på for å komme i julestemning. Til gjengjeld er det en av de mest nådeløse og ærlige skildringene av familieliv jeg har sett på norsk film.
- Produksjonsår: 2000
- Nasjonalitet: Norge
- Sjanger: Drama
- Spilletid: 108 minutter
- Skuespillere: Kim Bodnia, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Kjersti Holmen, Karin Viard m.fl.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
