Mellom troen og kjærligheten
Den danske regissøren Niels Arden Oplev har laget et sterkt drama om hva som skjer når kjærligheten kolliderer med et religiøst fellesskap hvor lojaliteten til menigheten må komme foran alt annet. Filmen bygger på virkelige hendelser.
Sara og familien hennes tilhører Jehovas vitner. Hele livet har de levd etter menighetens regler, og når problemer oppstår, er det de eldste som avgjør hvordan de skal håndteres.
Broren til Sara har satt seg opp mot de eldste og er blitt utstøtt. Familien får ikke lenger ha kontakt med ham. Møter de ham på gaten, skal de oppføre seg som om han ikke eksisterer. Snakker de med ham, risikerer de selv å bli utstøtt.
Familieidyllen slår alvorlige sprekker da det viser seg at faren har vært utro. Moren klarer ikke å tilgi ham, og ekteskapet går i oppløsning. Sara og de yngre søsknene velger å bo hos faren, og mye av sinnet rettes mot moren fordi hun ikke makter å tilgi. Samtidig mister faren sin posisjon som eldste i menigheten på grunn av skilsmissen og utroskapen.
Fra talerstolen forkynnes dommedag, lydighet og forbud mot det meste. Det mest alvorlige av alt er likevel seksuelle forhold utenfor ekteskapet. De eldste går svært langt i å kontrollere medlemmenes privatliv, og de som blir innkalt til samtaler, må redegjøre for de mest intime detaljer.
Filmen viser også hvordan unge blir oppmuntret til å velge bort høyere utdanning til fordel for pionertjeneste, og hvordan kvinnene har en svært begrenset rolle i menigheten.
Da Sara forelsker seg i Teis, oppstår det et valg hun egentlig aldri skulle vært nødt til å ta. Enten må Teis bli en del av menigheten, eller så må hun bryte med ham. Fortsetter hun forholdet, risikerer hun selv å bli utstøtt og miste hele familien.
Valget står mellom kjærligheten og alt hun hittil har kjent som sitt liv.
Filmen bygger på en sann historie, og det er en sterk historie som fortelles.
Samtidig opplever jeg at dette ikke først og fremst er en film om Jehovas vitner. Den kunne like gjerne handlet om andre lukkede religiøse miljøer hvor frykten for å bli utstøtt brukes som et kontrollmiddel.
Det jeg liker aller best med filmen, er at den unngår enkle fiendebilder. Medlemmene fremstilles som vanlige mennesker som oppriktig tror de gjør det rette. Det er nettopp derfor historien blir så sterk. Problemet er ikke menneskene, men et system som styrer enkeltmennesker gjennom frykten for fortapelse og for å miste alle de er glad i.
Det er vanskelig å ikke bli berørt.
Originaltittel: To verdener (To verdener / Worlds Apart)
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Spilletid: 114 minutter
Skuespillere: Rosalinde Mynster (Sara), Pilou Asbæk (Teis), Jens Jørn Spottag (John), Sarah Boberg (Elisabeth) m.fl.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
