Når sorgen blir for stor til å bæres alene
Den norske regissøren Mathias Armand Jordal debuterte som spillefilmregissør med «Sammen«, en lavmælt, men sterk film om sorg, skyld og det å bli stående alene når livet plutselig rakner.
Historien starter med en helt vanlig familie på vei til flyplassen for å dra på ferie. Stemningen er anspent, og midt under en krangel mellom ektefellene skjer det utenkelige: kona blir drept i en trafikkulykke. På mange måter føler Roger at det er hans skyld. Det var tross alt han som startet krangelen.
Etter begravelsen forsøker far og sønn å få hverdagen til å fungere. Men sorgen rammer dem på svært ulike måter.
Roger synker stadig dypere ned i skyldfølelse og fortvilelse. Han klarer ikke å være den omsorgspersonen sønnen trenger, og gradvis blir gutten overlatt mer og mer til seg selv. Situasjonen forverres av at Roger oppdager hvor avhengig han har vært av kona. Hun tok seg av alt det praktiske i hverdagen, mens han selv står hjelpeløs tilbake når livet plutselig må fungere uten henne.
Far og sønn driver stadig lenger bort fra hverandre. Til slutt står de bokstavelig talt på kanten av stupet. Spørsmålet er om Roger klarer å be om hjelp før det er for sent.
Det som gjør «Sammen» så sterk, er at filmen ikke forsøker å gjøre sorgen vakker eller oppbyggelig. Sorgen er kaotisk. Den gjør mennesker handlingslammede, irrasjonelle og utilgjengelige for hverandre. Roger ønsker å være en god far, men klarer det ikke. Skylden og fortvilelsen fyller hele tilværelsen hans.
Filmen stiller samtidig et ubehagelig spørsmål om hvordan vi andre forholder oss til mennesker i krise. Vi sier gjerne de riktige tingene. «Bare ta kontakt dersom det er noe.» «Du må si fra hvis du trenger hjelp.» Men hvor ofte banker vi faktisk på døren?
Mens jeg så filmen, ble jeg sittende og undre meg over hvorfor ingen kom innom for å se hvordan Roger og sønnen egentlig hadde det. Hvorfor ingen så hvor dårlig det sto til. Men ingen kom. Og nettopp der treffer filmen noe viktig og gjenkjennelig.
Fridtjov Såheim gjør en imponerende innsats som Roger. Han spiller rollen med en innlevelse som gjør at man nærmest kjenner avmakten og skyldfølelsen på kroppen. Like sterk er den unge Odin Waage som sønnen Pål. Han formidler både sårbarhet og styrke på en måte som gjør karakteren svært troverdig. Sammen bærer de filmen.
Dette er en film jeg opplevde som veldig sterk. Fridtjov Såheim spilte rollen som Roger med så stor innlevelse at det ikke var vanskelig å kjenne avmakten hans på kroppen. Og Odin Waage levde seg voldsomt inn i rollen som sønnen Pål, som både er tøff og sårbar på samme tid når det stormer som verst rundt faren. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var likevel filmens skildring av hvordan omgivelsene møter mennesker i sorg. Vi holder oss ofte på trygg avstand, samtidig som vi formidler de riktige og velmente frasene om at det bare er å ta kontakt dersom behovet skulle oppstå.
Anbefales varmt!
- Produksjonsår: 2009
- Nasjonalitet: Norge
- Sjanger: Drama
- Spilletid: 100 minutter
- Skuespillere: Fridtjov Såheim, Odin Waage, Helga Guren, Tone Beate Mostraum
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
