Når de «gale» blir de mest menneskelige
Den norske regissøren Eva Isaksen filmatiserte i 2008 romanen «De gales hus» av Karin Fossum. Resultatet ble en varm, morsom og samtidig alvorlig film om psykisk sykdom, utenforskap og behovet for å høre til et sted.
Tjuefireåringen Aina har lenge slitt med manglende livslyst. Etter at hun går løs på og knuser et utstillingsvindu i en butikk, blir hun innlagt på Varden, en psykiatrisk institusjon. Selv skjønner hun egentlig ikke hvorfor hun er der. Alle rundt henne virker splitter pine gale, mens hun bare ønsker å sove.
På Varden møter hun et persongalleri som på overflaten fremstår både eksentrisk og uforutsigbart. Noen er redde, noen er sinte, noen lever i sin egen virkelighet. Men etter hvert som Aina blir kjent med dem, oppdager hun det samme som vi som publikum gjør: Bak galskapen skjuler det seg helt vanlige mennesker. Mennesker som på ulike måter har fått livet sitt slått i stykker, og som ikke lenger klarer å håndtere verden utenfor institusjonens vegger.
Det oppstår et helt spesielt fellesskap mellom pasientene. De forstår hverandre på en måte omverdenen ofte ikke gjør. Derfor blir det heller ikke nødvendigvis en gledens dag når noen skrives ut. Tvert imot kan det oppleves som et tap.
Midt i alt det alvorlige finnes det også mye humor. Den sorte, skjeve og ofte svært treffsikre galgenhumoren blir en viktig del av livet på avdelingen.
Hvis du vil vite hvordan det går med Aina og de øvrige pasientene, anbefaler jeg at du ser filmen selv. Den er full av overraskelser.
Det jeg liker best med «De gales hus«, er at filmen behandler menneskene på institusjonen med varme og respekt. I stedet for å gjøre pasientene til karikaturer eller diagnoser, viser filmen dem som hele mennesker. Mange av dem er både morsomme, kloke og sjarmerende, samtidig som de strever med alvorlige psykiske problemer. Filmen utfordrer også forestillingen om skillet mellom «oss» og «dem».
Etter hvert som historien utvikler seg, blir det stadig tydeligere at forskjellen mellom dem som er innlagt og dem som befinner seg utenfor murene, kanskje ikke er så stor som vi liker å tro. Under litt andre omstendigheter kunne det like gjerne ha vært meg eller deg. Samtidig unngår filmen å romantisere psykisk sykdom. Det er et alvorlig bakteppe hele veien, og nettopp derfor blir humoren så viktig.
Ingrid Bolsø Berdal gjør en svært fin rolle som Aina. Hun formidler både sårbarheten, forvirringen og den gradvise utviklingen karakteren gjennomgår. Også de øvrige skuespillerne bidrar til å skape et troverdig og levende miljø på institusjonen.
«De gales hus» er en meget vellykket film. Den er morsom, varm og menneskelig, samtidig som den tar opp et alvorlig tema uten å bli tung eller moraliserende. Selv om det alvorlige grunntemaet gjør at den aldri tar helt av, sitter man igjen med både et smil om munnen og litt mer forståelse for mennesker som sliter psykisk.
- Produksjonsår: 2008
- Nasjonalitet: Norge
- Sjanger: Drama / komedie
- Skuespillere: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Kjersti Holmen
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
