Poesiens stille kraft
Denne vakre og rørende filmen fra 1994 er regissert av den britiske regissøren Michael Radford. Filmen ble en stor internasjonal suksess, ikke minst fordi den kombinerer en enkel historie med en dyp kjærlighet til språk, poesi og menneskelige relasjoner.
I hovedrollen finner vi Massimo Troisi som Mario Ruoppolo. Troisi var en av Italias mest folkekjære skuespillere og komikere, og rollen som Mario ble også hans siste. Faktisk døde han bare timer etter at innspillingen var ferdig. Kanskje er det også noe av grunnen til at filmen bærer et snev av melankoli i seg.
Mot ham spiller Philippe Noiret rollen som den chilenske poeten Pablo Neruda. Noiret gir Neruda en varm og rolig autoritet – en mann som bærer med seg både erfaring, livsglede og en dyp kjærlighet til ordene.
Handlingen utspiller seg på en liten middelhavsøy utenfor Italia. Her bor Mario Ruoppolo sammen med sin far, som – i likhet med de fleste andre mennene på øya – er fisker. Mario kjenner imidlertid lite kall til dette livet. Han er mer drømmende anlagt, og lengter etter noe annet, selv om han ikke helt vet hva.
Da den berømte chilenske poeten Pablo Neruda ankommer øya sammen med sin kone, landsforvist fra hjemlandet av politiske grunner, oppstår det en mulighet for Mario. Fordi Neruda mottar store mengder post fra beundrere over hele verden, trenger landsbyen et eget postbud til å levere brevene hans. Mario får jobben.
Arbeidet består ganske enkelt i å sykle ut til huset der Neruda bor og overlevere posten. Men gjennom disse møtene vokser det langsomt frem et vennskap mellom den verdenskjente poeten og den litt beskjedne unge mannen fra øya.
Mario er fascinert av Nerudas måte å bruke språket på. For ham fremstår poesien nesten som magi. Neruda begynner derfor å forklare ham noe av det mest grunnleggende i poesien – særlig metaforene, bildene som gjør språket levende.
Dette får snart uventede konsekvenser.
Mario forelsker seg nemlig i den vakre Beatrice, spilt av Maria Grazia Cucinotta. Hun arbeider i en liten kafé i landsbyen og er omgitt av beundrere. Mario har imidlertid få av de egenskapene som vanligvis forbindes med forførelsens kunst. Han er sjenert, litt klossete og slett ingen stor taler.
På øya finnes det dessuten en ganske røff form for kurtise. Mange av mennene forsøker å gjøre inntrykk på kvinnene gjennom vulgære bemerkninger og lite elegante tilnærmelser. Mario går en annen vei. Med hjelp fra Neruda lærer han å bruke metaforer og poetiske bilder.
Og plutselig begynner ordene hans å virke.
Noen stor poet blir Mario aldri, men det er heller ikke poenget. Det som skjer, er at han finner en måte å uttrykke følelsene sine på – og det er mer enn nok for Beatrice.
Filmen utvikler seg etter hvert til å bli mer enn bare en kjærlighetshistorie. Den handler også om vennskap, politisk bevissthet og om hvordan kunst kan åpne nye rom i menneskers liv. Neruda lærer Mario noe om poesien, men Mario lærer også noe tilbake: om livet på øya, om enkelhet og om hvordan store ord noen ganger kan vokse frem av de mest beskjedne erfaringer.
Det som gjør «Postmannen» til en så sterk filmopplevelse, er først og fremst dens stillferdige tone. Dette er ikke en film som roper høyt. Den beveger seg rolig fremover, i takt med bølgene, vinden og landskapet rundt.
Samtidig er filmen visuelt vakker. Den lille øya, havet og de smale gatene gir fortellingen en nesten tidløs atmosfære. Alt virker enkelt, men nettopp i denne enkelheten oppstår også filmens poesi.
For meg er dette en av de filmene jeg gjerne vender tilbake til. Hver gang jeg ser den, slår det meg hvor mye varme og menneskelighet den rommer. Historien om Mario og Neruda er enkel, men den minner oss om noe viktig: at ord kan forandre måten vi ser verden på og kanskje også måten vi møter hverandre på.
- Originaltittel: Il Postino (The Postman)
- Regissør: Michael Radford
- Produksjonsår: 1994
- Skuespillere: Massimo Troisi, Philippe Noiret, Maria Grazia Cucinotta
- Basert på: Antonio Skármetas roman Ardiente paciencia (Postmannen og Pablo Neruda)
- Oscar: Beste originalmusikk (Luis Bacalov)
- Oscar-nominasjoner: Blant annet beste film og beste mannlige hovedrolle (Massimo Troisi)
