Sorg, skyld og nye begynnelser i Genovas gater
Den britiske regissøren Michael Winterbottom har gjennom karrieren beveget seg mellom en rekke ulike sjangre, fra politiske dramaer til romantiske filmer og dokumentarlignende prosjekter. I «Genova – en italiensk sommer# har han laget en stillferdig og varm film om sorg, skyldfølelse og forsøket på å finne fotfeste igjen etter en tragedie.
Moren og hennes to døtre, Kelly og Mary, er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi med lukkede øyne. For å forsikre seg om at ingen jukser, holder jentene hendene foran øynene på hverandre. Så skjer det utenkelige. Den yngste datteren holder plutselig foran øynene på moren. Moren mister kontrollen over bilen, kolliderer med en møtende bil og omkommer.
Tilbake står faren Joe og de to døtrene.
Sorgen er nesten ikke til å bære. For å komme bort fra omgivelsene som stadig minner dem om det som har skjedd, takker Joe ja til en stilling ved et universitet i Genova. Sammen flytter de til den italienske havnebyen i håp om å starte på nytt. En gammel venninne av Joe hjelper dem til rette i den første tiden.
Men det er ikke mulig å flykte fra sorgen.
Den eldste datteren Kelly er i tenårene og begynner raskt å utforske både friheten og den gryende seksualiteten som det nye livet byr på. Lillesøsteren Mary sliter på sin side med en knugende skyldfølelse. Hun var tross alt den som holdt hånden foran morens øyne da ulykken skjedde. Stadig mener hun å se morens skikkelse i de trange gatene i Genova, og grensen mellom savn, minner og virkelighet blir etter hvert uklar.
Samtidig forsøker Joe å være både mor og far for døtrene sine, mens han selv strever med å håndtere tapet.
Det som gjør filmen så fin, er at den aldri tyr til de store følelsesutbruddene. Sorgen ligger hele tiden under overflaten og preger forholdet mellom familiemedlemmene, samtidig som livet går videre. Kivingen mellom søstrene, den eldste datterens ønske om større frihet og farens forsøk på å holde familien samlet, føles svært troverdig.
I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn den litt stive, fjerne og kjølige britiske overklassemannen han så ofte har spilt. Her møter vi en far som er til stede for døtrene sine, og som langt på vei setter egne behov til side for å hjelpe dem gjennom det verste.
Søsknene spiller også svært overbevisende, og forholdet mellom dem fremstår både gjenkjennelig og ekte.
Dette er i det hele tatt en veldig varm film. Og som en bonus er Genova så vakkert fotografert at jeg fikk veldig lyst til å besøke byen. Så langt i livet har jeg nøyd meg med å kjøre forbi på vei til andre steder i Italia, men etter å ha sett denne filmen fikk jeg lyst til å stoppe opp og bli værende en stund.
Fakta om filmen
Originaltittel: Genova
Regissør: Michael Winterbottom
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Spilletid: 94 minutter
Skuespillere: Colin Firth (Joe), Catherine Keener (Barbara), Hope Davis, Willa Holland (Kelly), Perla Haney-Jardine (Mary)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
