En spesiell film …
I denne filmen betrakter vi mer enn 100 ulike kvinneansikter, der de sitter og ser på en film basert på et persisk dikt av Nizami fra det 12. århundre. Dette diktet er Irans «svar» på legenden om Romeo og Julie, altså om umulig kjærlighet hvor de elskende er villige til å dø for hverandre.
Hele tiden hører vi lydene fra film-lerretet og får sånn sett med oss hele historien av Nizami. Kvinnenes ansikter røper hele følelsesregisteret; forbauselse, latter, tristhet, glede, likegyldighet og gråt – etter hvert som handlingen skrider frem. Vi ser unge ansiklter, gamle ansikter, vakre ansikter, mindre vakre ansikter … og det er vel stort sett det …
Å lage en hel film utelukkende bestående av ansikter i ulike uttrykksformer er sikkert både kreativt og originalt, men hvor mye ga det meg egentlig når det kom til stykket? Svært lite er jeg redd. Rent bortsett fra at jeg nå kjenner det gamle persiske diktet fra det 12. århundre i grove trekk …
Filmen ble nok i særeste laget for meg, men av respekt for kunstneren som står bak, unnlater jeg å felle noen dom i form av terningkast denne gangen.
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Iran
Spilletid: 92 min.
(Jeg skrev opprinnelig denne filmomtalen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)
Tilbakeping: Anmeldelse av «Ten» regissert av Abbas Kiarostami (2002) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Tilbakeping: Anmeldelse av «En handelsreisende» regissert av Asghar Farhadi (2016) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg