Dufftown – maltwhiskyhovedstaden i Skottland (2013)

På slutten av en rundreise mannen min og jeg foretok i Storbritannia sommeren 2013 var vi innom Dufftown i Skottland. Dette er en by som kanskje ikke ser spesielt innbydende ut ved første øyekast, men som likevel ble et av høydepunktene på hele turen.

Dufftown ligger i Moray i Speyside-regionen, og omtales gjerne som maltwhisky-hovedstaden i Skottland. Hadde det ikke vært for at mannen min besøkte stedet i ungdommen og lenge hadde hatt lyst til å vende tilbake, er det slett ikke sikkert at vi ville ha havnet her. Opprinnelig var planen nemlig å reise til Inverness denne dagen. Men etter å ha ruslet litt rundt der og kjent at byen ikke helt traff oss, satte vi oss ganske enkelt i bilen igjen og kjørte sørover mot Dufftown i stedet. Det er jeg glad for den dag i dag.

Vi ankom i kveldingen, og allerede ved første møte var det noe ved stedet som fenget meg. Ikke fordi Dufftown er spektakulær eller vakker på den klassiske måten. Snarere tvert imot. Dette er en liten, litt værbitt skotsk småby med én hovedgate, et klokketårn som tidligere fungerte som fengsel, noen puber, restauranter og overnattingssteder – og ellers whisky overalt. Men nettopp derfor føles stedet også ekte.

I 2011 bodde det under 1700 mennesker her, så storbyen er det definitivt ikke. Likevel er Dufftown sentrum for mye av whiskey-turismen i Speyside, og byen er et naturlig utgangspunkt for turer til de mange destilleriene i området.

Vi bodde på Morven Bed & Breakfast hos René og Glo – et sted jeg virkelig kan anbefale dersom noen skulle finne på å reise hit. Opprinnelig hadde vi kun planlagt én overnatting, men da René fortalte at han arrangerte whiskysmaking med blindtest-konkurranse hver onsdag kveld, bestemte vi oss spontant for å bli en dag ekstra. Det angret vi ikke et sekund på.

Noe av det jeg husker best fra oppholdet, er faktisk stemningen rundt disse smakingene. René hadde en egen evne til å skape en avslappet og hyggelig atmosfære der både entusiaster og mer tilfeldige whiskeyinteresserte fant tonen. Det handlet ikke bare om whisky, men også om menneskene man møtte rundt bordet. Og som så ofte når man er ute og reiser, oppstår det små fellesskap mellom mennesker som egentlig aldri ville ha møttes ellers.

René hjalp oss også med å finne frem til flere spennende smakinger i området, blant annet på Aberlour.

Speyside er for øvrig en av de mest kjente whiskyregionene i Skottland, og her ligger destilleriene nærmest som perler på en snor. Glenfiddich, Balvenie, Aberlour, Glenlivet og Cragganmore er bare noen av de mest kjente navnene. Mange steder kan man faktisk gå mellom destilleriene dersom man har god tid.

Og whisky er virkelig til stede overalt her. Ikke bare i destilleriene, men som en del av hele kulturen og identiteten til området. Selv bussholdeplassen i Dufftown var dekorert med gammelt destilleriutstyr.

Vi besøkte blant annet Glenfiddich og Balvenie, og deltok på en svært interessant smaking og omvisning på Aberlour. Det er fascinerende å se hvor mye håndverk, historie og tradisjon som ligger bak produksjonen av whisky. Ikke minst gjorde det inntrykk å se lagrene med whiskyfat – enorme verdier stablet opp bak ganske beskjedne vegger.

I området hadde man faktisk hatt problemer med tyveri av whiskytransporter, omtrent slik man tidligere hadde pengetransportran hjemme i Norge. Når man ser hvor store verdier som faktisk befinner seg i disse fatene, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå.

Jeg syntes også det var interessant å lære mer om forskjellene mellom whiskyregionene i Skottland. Speyside-whiskyene oppleves ofte som rundere og mer elegante, mens de mest røykpregede og kraftfulle whiskyene gjerne kommer fra Islay. Bowmore, Lagavulin og Laphroaig er eksempler på slike whiskyer – og personlig må jeg innrømme at det nettopp er disse kraftige, røykpregede variantene jeg ofte liker aller best.

Selve whiskeysmakingen hos René siste kvelden ble et lite høydepunkt. Vi var flere nordmenn til stede, stemningen var svært god, og etterpå ble det arrangert blindtest-konkurranse. Stor var begeistringen da de to eneste norske mennene i rommet – blant dem mannen min – klarte å identifisere alle whiskyene riktig og dermed vant hele konkurransen. Det ble naturligvis feiret med stor entusiasme.

Noe av det fineste med Dufftown er kanskje nettopp dette: følelsen av å være et sted som lever og ånder for noe helt spesielt. Her handler mye om whisky, ja – men også om tradisjoner, håndverk, historie og stolthet. Og selv om byen er liten, sitter minnene derfra overraskende sterkt igjen.

Det var også her drømmen om en gang å vende tilbake under høstens whiskyfestival virkelig ble født. Og kanskje også ønsket om en dag å reise videre ut til øyene og oppleve Islay.

Some day.

Her er noen flere bilder fra vårt opphold i Dufftown og omegn: