Da mannen min og jeg besøkte Krakow i 2007, satte vi av en dag til Auschwitz-Birkenau. Det er et besøk jeg aldri har glemt. Man kan ha lest mye om Holocaust, sett dokumentarfilmer og fotografier og tro at man vet hva som venter. Likevel er det noe helt annet å stå på stedet der det faktisk skjedde.
Auschwitz-Birkenau ligger ved den polske byen Oświęcim, rundt 60 kilometer vest for Krakow. Det vi gjerne omtaler som Auschwitz, var i virkeligheten et stort kompleks av leirer. Auschwitz I var hovedleiren, opprettet av Nazi-Tyskland i 1940, opprinnelig først og fremst for polske politiske fanger. Senere kom Auschwitz II-Birkenau, den største delen av anlegget og stedet som først og fremst ble knyttet til den systematiske utryddelsen av Europas jøder. I tillegg fantes Auschwitz III-Monowitz og en rekke mindre underleirer.
Ved Auschwitz I møter man den beryktede porten med ordene «Arbeit macht frei». Bak den ligger de karakteristiske mursteinsbygningene, som opprinnelig hadde vært polske militærbrakker. I dag rommer flere av dem utstillinger som forteller om fangene og livet og døden i leiren.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var alle eiendelene etter menneskene som ble sendt hit. Kofferter, sko, briller, kjøkkenutstyr og andre helt alminnelige bruksgjenstander ligger igjen som spor etter enkeltmennesker. Mange hadde pakket det de trodde de ville få bruk for på et nytt sted. Koffertene var merket med navn. De kom med klær og personlige eiendeler. Nettopp derfor blir disse gjenstandene så sterke. Bak de enorme tallene fantes enkeltmennesker, familier og liv som ble revet over.
Auschwitz II-Birkenau ligger noen kilometer unna. Her forandrer stedet karakter. Området er enormt. Jernbanesporet går gjennom portbygningen og videre inn i leiren, til rampen der transporter med deporterte mennesker ankom fra store deler av Europa. For svært mange endte reisen her.
Etter ankomsten ble de deporterte sortert. De som ble vurdert som arbeidsføre, kunne bli registrert som fanger. Mange andre, blant dem barn, eldre, syke og mødre med små barn, ble sendt direkte til gasskamrene. De fleste ble derfor aldri registrert som fanger i Auschwitz.
I Birkenau lå de største gasskamrene og krematoriene. SS forsøkte å ødelegge mye av dette før Den røde armé rykket inn i januar 1945, og i dag står deler av anleggene igjen som ruiner. Nettopp ruinene gjør sterkt inntrykk. De forteller om et system som var bygget opp for å kunne ta imot, sortere, utnytte og drepe mennesker i et omfang det fremdeles er vanskelig å fatte.
Historikere anslår at omkring 1,3 millioner mennesker ble deportert til Auschwitz-komplekset. Omtrent 1,1 millioner ble drept. Rundt én million av ofrene var jøder. I tillegg ble omkring 70 000 polakker, 21 000 roma og sinti, 15 000 sovjetiske krigsfanger og flere tusen mennesker av andre nasjonaliteter drept her.
Da sovjetiske styrker frigjorde Auschwitz 27. januar 1945, fant de omkring 7 000 mennesker igjen i leiren, de fleste syke og sterkt svekket. Omkring 58 000 fanger var kort tid tidligere blitt drevet vestover under evakueringen av leiren. Mange døde under disse dødsmarsjene.
I 1947 ble området gjort til museum og minnested. Auschwitz I og Auschwitz II-Birkenau dekker til sammen nærmere 200 hektar og omfatter flere hundre bygninger og ruiner, gjerder, vakttårn, jernbanespor og restene etter gasskamrene og krematoriene. I 1979 ble Auschwitz-Birkenau tatt inn på UNESCOs verdensarvliste.
Det er vanskelig å beskrive et besøk i Auschwitz-Birkenau uten at ordene blir utilstrekkelige. For meg var det kanskje først og fremst størrelsen på Birkenau som gjorde inntrykk. Man kan lese at mennesker ble fraktet hit i hundretusentall, men tallene er abstrakte. Når man står der og ser jernbanesporet, brakkene, piggtråden og området som fortsetter langt utover, får historien en fysisk dimensjon.
Samtidig er det de små tingene jeg husker. Koffertene. Skoene. Fotografiene. Sporene etter mennesker som hadde hatt familier, arbeid, hjem og hverdagsliv før de ble redusert til nummer i et system som fratok dem både frihet og menneskeverd.
Auschwitz-Birkenau er i dag et minnested over dem som ble drept, men også et historisk dokument over hva mennesker er i stand til å gjøre mot andre mennesker når de først deles inn i dem som regnes som verdifulle, og dem som ikke gjør det. Derfor handler et besøk her ikke bare om fortiden. Det handler også om hvorfor denne historien fortsatt må fortelles.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
