Anmeldelse av «Saras nøkkel» av Tatiana de Rosnay (2007)

Om Frankrikes deportasjon av jøder

Tatiana de Rosnay er en fransk-britisk forfatter som ofte skriver i skjæringspunktet mellom historie og samtid. Hun er særlig opptatt av minner, fortielser og hvordan fortiden lever videre i nåtiden, både i familier og i nasjoner. «Saras nøkkel» er hennes mest kjente roman, og også den som tydeligst har bidratt til å løfte frem et mørkt og lenge fortiet kapittel i fransk historie.

Journalisten Julia Jarmond får i oppdrag å skrive en artikkel i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for Vél d’Hiv-aksjonen, en hendelse som i mange år var langt på vei tabubelagt i Frankrike. I juli 1942 ble over 10 000 jøder arrestert av fransk politi og samlet i Vélodrome d’Hiver i Paris, i påvente av deportasjon til Auschwitz. Under helt umenneskelige forhold ble de – i all hovedsak kvinner og barn – holdt innesperret i ekstrem varme, uten tilstrekkelig mat og drikke og med elendige sanitærforhold. Mange døde allerede før transporten videre.

Mens Julia arbeider med artikkelen sin, kommer hun over historien om den ti år gamle jødiske jenta Sara. Gradvis går det opp for henne at Saras familie har en direkte forbindelse til hennes egen svigerfamilie. Leiligheten som Julias svigerforeldre senere flyttet inn i, tilhørte Saras familie før deportasjonen i 1942.

Den dagen Sara og familien blir arrestert, låser hun sin fire år gamle lillebror inn i et skap. Hun er overbevist om at de vil komme tilbake samme dag. Men de gjør ikke det. I mellomtiden dør broren, alene og innelåst.

Sara selv klarer å flykte før deportasjonen og blir reddet av en fransk bondefamilie som tar henne til seg som sin egen. Men da hun er i begynnelsen av tjueårene, opphører alle spor etter henne. Hva skjedde videre? Dette blir Julia besatt av å finne ut. Samtidig møter hun sterk motstand, særlig fra sin egen mann, når hun graver i fortiden. Enkelte i svigerfamilien tåler dårlig at historien rippes opp. Hva er det de forsøker å skjule?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, fordi dette er en bok der nettopp avdekkingen, steg for steg, er en vesentlig del av leseropplevelsen.

Dette er en bok som fikk meg til å gråte. Historien er så gripende og hjerteskjærende at den satte seg i kroppen på meg. «Saras nøkkel» er godt skrevet, uten nødvendigvis å være et litterært storverk i språklig forstand. Men det spiller egentlig ingen rolle. Historien og den alene er mer enn tilstrekkelig. Den bærer romanen fullt og helt.

«Saras nøkkel» er først og fremst en roman om fortielse. Om hvordan både familier og nasjoner kan velge å se bort, tie og omforme historien slik at den blir lettere å leve med. De Rosnay viser hvordan skyld ikke forsvinner selv om den fortrenges – den går i arv, ofte i form av taushet, skam og sinne.

Bokas sterke emosjonelle kraft ligger i kontrasten mellom barnets naive håp og den brutale historiske virkeligheten. Saras handling – å låse broren inn for å beskytte ham – blir et av romanens mest uutholdelige symboler på uskyldens pris i møte med systematisk ondskap.

Julia fungerer som leserens blikk inn i denne historien. Gjennom henne ser vi hvordan sannhet kan være ødeleggende for dem som har bygget livene sine på glemsel, men også nødvendig for at noe skal kunne heles.

Dette er ikke en bok man leser for språklig nytelse alene. Det er en bok man leser fordi historien må fortelles. Og fordi den ikke må glemmes.

Originaltittel: Elle s’appelait Sarah
Utgitt første gang: 2007 (Frankrike)
Norsk utgave: 2008
Sjanger: Historisk roman / samtidsroman
Tema: Holocaust, Vél d’Hiv-aksjonen, minner, fortielse og skyld