Historien bak en av idrettens største skandaler
Da vinter-OL ble arrangert på Lillehammer i 1994, var det mange som fulgte spent med på kunstløpkonkurransene. Men oppmerksomheten rundt sporten handlet ikke bare om prestasjoner på isen. Den handlet også om en av de mest omtalte skandalene i moderne idrettshistorie.
Kunstløperen Tonya Harding hadde tidligere hatt en lysende karriere. Hun var den første kvinnen som gjennomførte en trippel axel i konkurranse – et hopp som fortsatt regnes som et av de vanskeligste i kunstløp.
Så kom skandalen.
Hardings rival, Nancy Kerrigan, ble angrepet og slått i kneet under en trening. Mistanken rettet seg raskt mot mennesker i Tonya Hardings nærmeste krets. Senere ble Harding dømt for medvirkning i etterkant av angrepet og utestengt fra organisert kunstløp på livstid.
Filmen «I, Tonya» forsøker å fortelle historien bak skandalen – og særlig historien om kvinnen i sentrum av den.
Vi får et innblikk i Tonyas oppvekst, som fremstilles som både brutal og trist. Moren hennes, LaVona, driver datteren hardt fra hun er liten. Hun tror at streng disiplin og konstant press er det som skal til for å skape en vinner. Resultatet er en oppvekst preget av både psykisk og fysisk mishandling.
Tonya lengter etter anerkjennelse fra moren, men får den aldri.
Som tenåring gifter hun seg med Jeff Gillooly i håp om å komme bort fra moren og få et bedre liv. Det viser seg å bli en dårlig løsning. Ekteskapet blir turbulent og voldelig – og etter hvert trekkes Jeff inn i hendelsene som skulle ødelegge Tonyas karriere.
Filmen antyder at Harding langt på vei ble offer for andres dumskap og inkompetanse. Om dette er den fulle sannheten, får vi aldri vite sikkert.
«I, Tonya» skiller seg fra mange andre biografiske filmer ved måten historien fortelles på. Den er rask, energisk og til tider nesten absurd i tonen. Filmen blander drama, mørk humor og dokumentariske grep, der karakterene selv kommenterer hendelsene direkte til kamera.
Resultatet er en film som både underholder og utfordrer publikums forestillinger om hva som egentlig skjedde.
Sentralt står spørsmålet om hvem som eier historien. Tonya Harding fremstilles her ikke bare som skurken i et mediesirkus, men som et menneske formet av en brutal oppvekst, et voldelig forhold og et miljø som aldri helt aksepterte henne.
Hun kom fra arbeiderklassen i en idrett dominert av rikere og mer sofistikerte miljøer. Også dette blir et viktig bakteppe i filmen.
Margot Robbie gjør en imponerende rolletolkning av Tonya Harding. Hun gir karakteren både styrke, sårbarhet og en rå energi som gjør historien troverdig.
Men det er kanskje Allison Janney som stjeler filmen. Hennes portrett av den brutale og følelsesmessig utilgjengelige moren er både skremmende og mørkt komisk. Det var også denne rollen som ga henne Oscar for beste kvinnelige birolle.
Filmen gir ingen entydige svar. Den viser snarere hvordan sannheten kan splittes i mange versjoner – særlig når medier, penger og berømmelse er involvert.
For meg fremstår «I, Tonya» som både underholdende og tankevekkende. Den gir et mer nyansert bilde av en historie mange trodde de allerede kjente.
- År: 2017
- Regi: Craig Gillespie
- Medvirkende: Margot Robbie, Allison Janney, Sebastian Stan
- Nasjonalitet: USA
- Sjanger: Biografisk drama / svart komedie
- Spilletid: ca. 119 minutter
- Oscar: Allison Janney – beste kvinnelige birolle (2018)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
