Nnår stillheten blir en byrde
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen våren 2024.)
Den marokkanske dokumentaren «The Mother of All Lies» (2023), regissert av Asmae El Moudir, har vakt stor internasjonal oppmerksomhet og ble vist på Arabiske filmdager i Oslo i april 2024. Filmen vant prisen for beste regi i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes, og var Marokkos Oscar-kandidat for beste internasjonale film. Dette er en dypt personlig dokumentar – og samtidig et sterkt vitnesbyrd om fortielsen i Marokkos nyere historie.
Utgangspunktet er regissørens oppdagelse av at det ikke finnes noen bilder fra hennes egen barndom. Hvorfor? Hvor ble de av? Hvorfor finnes det ikke et eneste fotografi?
Hun begynner å nøste i familiehistorien, og det viser seg at bestemoren – familiens ubestridte matriark – hadde forbudt all fotografering. Alt som én gang fantes av bilder, har for lengst blitt ødelagt eller kastet. Denne påtvungne tausheten og slettingen av minner vekker noe i Asmae, og hun bestemmer seg for å rekonstruere barndommens verden.
Sammen med sin far bygger hun en miniatyrgate, modellert etter nabolaget de bodde i Casablanca. Små dukker og figurer representerer gamle naboer, venner og familiemedlemmer. Modellbyen blir et slags fysisk minnepalass – og samtidig en inngang til gamle traumer.
Under arbeidet med rekonstruksjonen åpnes dører som har vært stengt i tiår. Fortellingen leder tilbake til de blodige brødopptøyene i 1981, da en streik i protest mot stigende matvarepriser utløste massakre og massearrestasjoner. Mennesker forsvant, ble torturert eller døde i fengslene – der de ble stappet sammen i celler uten oksygen eller håp.
Gradvis avdekkes hvordan familiens liv er vevd sammen med den kollektive smerten fra dette mørke kapittelet i marokkansk historie. Bestemoren, som lenge har virket kald og kontrollerende, fremstår som et symbol på generasjonens forsøk på å beskytte, men også kneble sine nærmeste gjennom taushet. Uten ord ble traumene liggende og murre under overflaten.
Asmae El Moudir har selv uttalt at «The Mother of All Lies» kanskje startet som en personlig familiehistorie, men at den handler om noe mye større, nemlig hele Marokkos undertrykte fortid. Og det er nettopp i dette spenningsfeltet mellom det private og det kollektive at filmen får sin styrke.
Filmen gjorde et sterkt inntrykk – ikke bare mens jeg så den, men lenge etterpå. Prosjektet med miniatyrbygda utløste sterke reaksjoner hos dem som selv hadde opplevd lidelsene. Fortrengte minner boblet opp til overflaten. Det som én gang var ment som beskyttelse, ble i stedet et hinder for heling. Filmen viser med all tydelighet hvor viktig det er å få snakket sammen, få bearbeidet det som har skjedd, slik at man kan legge det bak seg. Ellers risikerer man at det kommer tilbake som en ødeleggende bumerang.
«The Mother of All Lies» er en vakker og rystende dokumentar. En film som forteller gjennom stillhet, dukker, og sårbarhet – og som likevel roper høyt. Se den, dersom du får sjansen. Det er verdt det.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
