Et isende portrett av ondskapens banalitet
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen våren 2024.)
Jonathan Glazers «The Zone of Interest» (2023) ble nominert til fem Oscar-priser i 2024 – og vant to: for beste internasjonale film og beste lyddesign. I tillegg har filmen og de medvirkende vunnet en rekke prestisjefulle priser, blant annet Grand Prix under filmfestivalen i Cannes. Dette er med andre ord en film man ikke kommer utenom. For tiden kan den fremdeles ses på utvalgte kinoer. Selv så jeg den i Oslo våren 2024.
Handlingen utspiller seg i 1943, og foregår i hjemmet til Rudolf Höss og hans kone Hedwig – et hjem som ligger vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz, der Höss var kommandant. Her har familien bygget seg et tilsynelatende paradis: en stor hage, veksthus, urtehage, blomsterbed og et basseng til barna. En idyll, rett og slett. Bortsett fra én liten detalj: lydene fra dødsleiren. Skudd. Skrik. Diskusjoner mellom vakter om hva de skal gjøre med fanger som har slåss om et eple. Og den konstante røyken fra krematoriet.
I huset samles SS-offiserer for å diskutere hvordan man kan optimalisere gasskamrene og forbrenningen … med ett mål for øye: å drepe enda flere, enda mer effektivt. Samtidig slår kvinnene seg løs blant konfiskerte eiendeler, prøver lekre kjoler, pelsverk og luksusvarer som er stjålet fra jødiske ofre.
Det mest urovekkende med filmen er kontrasten: hvor kjærlige SS-folkene er mot sine egne – barna, konene, familiene – og hvor følelsesløse og maskinelle de er i møte med utryddelsen av hundretusener. Fangene ser vi aldri, men vi hører dem. Ropene, ropene som aldri stilner.
«The Zone of Interest» benytter filmatiske virkemidler som på overflaten virker enkle, men som er knusende effektive. Kameraet står ofte rolig og betrakter, og det som skjer utenfor bildet – det usette, men hørlige – blir nesten uutholdelig. Det overlates mye til seerens fantasi, og det er kanskje en lettelse, for dette er scener vi nesten ikke orker å ta inn. Samtidig minner denne distansen oss brutalt om hvor fort vi kan bli numne for verdens grusomheter, så lenge de foregår bak murer og skjermer.
Dette er en film som setter seg fast – som gir rom for refleksjon, ettertanke og en ubehagelig erkjennelse: det er ikke nødvendigvis monstrene som gjør det verste. Det kan være mennesker som spiser middag med familien, planter blomster, sender barna på skolen – og samtidig deltar i systematisk massedrap.
Glazer burde – etter min mening – ha vunnet Oscar for beste regi. Det han får frem med denne lavmælte, iskalde filmen, er både kunstnerisk og dypt menneskelig.
Sterk anbefaling. Dette er en film du bør se – og ta deg tid til å bearbeide i etterkant.
