Anmeldelse av «Ulvene fra evighetens skog» av Karl Ove Knausgård (2021)

Andre bind i Morgenstjerne-serien

Karl Ove Knausgårds roman «Ulvene fra evighetens skog» er andre bind i en serie som han har opplyst skal bestå av fem. Fire av disse er så langt utgitt, og den femte kommer nå i høst. Denne andre boka er en frittstående fortsettelse av første bind, «Morgenstjernen«, og persongalleriet vi møter er helt nytt. Likevel merker vi at noen tematiske linjer fortsetter. Ikke minst gjelder dette det eksistensielle alvoret og det suggererende ubehaget som ligger under overflaten.

I og med at jeg har hatt tilgang både til papirboka og lydboka, valgte jeg det siste – 775 sider mot nesten 25 timers lytting. Det ble en fin og fordypende leseopplevelse, som bare forsterket min fascinasjon for Knausgårds særegne grep som forfatter.

Første del av boka handler om 20-åringen Syvert, som nylig har kommet hjem fra militæret. Han er arbeidsledig og bor sammen med moren og lillebroren i en sørlandsby på slutten av 1980-tallet. Syvert vet ikke helt hva han vil med livet, og tar en tilfeldig sommerjobb i et begravelsesbyrå. Dette er et valg som fører ham tettere på døden, både i konkret og eksistensiell forstand. Samtidig blir moren alvorlig kreftsyk. Tsjernobylulykken danner et historisk bakteppe, og tilfører ytterligere uro og forsterker følelsen av at noe er i ulage, både i verden og i livet.

Faren til Syvert døde ti år tidligere, og ut fra et sterkt ønske om å forstå hvem denne mannen egentlig var, begynner Syvert å grave i etterlatte papirer etter faren. I en pappeske finner han noen russiske brev, og blir slått av overraskelsen: at faren kunne russisk, hadde han aldri visst. Han sørger for å få brevene oversatt, og det viser seg å være kjærlighetsbrev fra en russisk kvinne, skrevet med en blanding av ømhet og desperasjon. Denne oppdagelsen setter i gang en eksistensiell reise hos Syvert – en søken etter tilhørighet, identitet og svar.

Boka har et rikt persongalleri, men alt kretser på ulike måter rundt Syvert, den unge sørlandsgutten som står på terskelen til voksenlivet. Han er følsom og famlende, men drevet av et alvor som blir sterkere jo mer han lærer om faren. Gjennom ham undersøker Knausgård hvordan døden, tapet og uvitenheten former et menneske.

Syverts mor bærer romanens hverdagslige sårbarhet. Hennes sykdom kaster skygger over alt, og minner leseren om livets skjøre balanse. Helge, Syverts beste venn, fungerer som en kontrast: mer jordnær og handlingsorientert, men også en som skjuler sin egen uro under overflaten. Mellom de to oppstår et fint, stillferdig vennskap preget av både fortrolighet og avstand.

I romanens andre del flyttes handlingen til vår egen tid. Syvert er nå voksen, far til egne barn, og på vei til Russland for å besøke sin halvsøster. Her møter vi Jevgenij, farens gamle venn, og Vasilisa Baranov, datteren til kvinnen som skrev brevene faren etterlot seg. Jevgenij fungerer som et bindeledd mellom generasjonene, mellom det som skjedde og det som aldri ble sagt, mens Vasilisa åpner et nytt rom i fortellingen: et intellektuelt og filosofisk rom. Gjennom henne introduseres også Alvetina, moren hennes og farens russiske elskerinne. I møtet mellom Syvert, Alvetina og Vasilisa flettes trådene mellom fortid og nåtid sammen til et stillferdig, men gripende oppgjør med livets uoppklarte kapitler. De søker alle det samme: en form for forsoning, eller i det minste en forklaring som kan gi fred.

Typisk Knausgård dukker det også opp et essay midt i romanen, denne gangen kalt «Evighetsulvene«, skrevet av Vasilisa. Essayet fungerer som en nøkkeltekst, med refleksjoner over menneskets plass i universet og tidens natur. Det minner om de essayistiske partiene i «Min kamp» og «Morgenstjernen«, der tanken får like stor plass som handlingen, og hvor grensene mellom litteratur, filosofi og teologi viskes ut.

Tittelen «Ulvene fra evighetens skog» bærer i seg flere lag av symbolikk. Ulvene kan forstås som menneskets indre instinkter: det vi bærer med oss fra tidens begynnelse, men sjelden konfronterer. Skogen er både et konkret og et metaforisk landskap: et rom for forvandling, tap og erkjennelse. I møte med sine egne «ulver» må karakterene erkjenne hvor liten og samtidig hvor grenseløs menneskets bevissthet er.

Det er mange lag i denne romanen, som holder en høy litterær kvalitet. Menneskene er levende beskrevet, tidskoloritten er overbevisende, og dialogene er troverdige. Knausgård lar det hverdagslige tre frem i lyset og bli fylt av betydning. Samtidig ligger det hele tiden en eksistensiell uro og ulmer, som en skygge i bakgrunnen.

Som alltid har jeg storkost meg med Knausgårds bøker! Faktisk så mye at jeg etter endt lytting sporenstreks kastet meg over det tredje bindet i serien, «Det tredje riket».

Hva er det som gjør bøkene hans så fascinerende? Jeg tror det må være måten han skildrer det nære og hverdagslige på, samtidig som han krydrer bøkene med de store spørsmålene: om livet, døden, kjærligheten, troen, språket og det som ligger utenfor vår fatteevne. Et godt eksempel på dette er hvordan den unge Syvert nærmest blir påtvunget å lese Dostojevskijs «Forbrytelse og straff«, både av den lokale presten og av han som oversetter farens kjærlighetsbrev. Et sterkt symbol på dannelsesreise, og på hvordan litteraturen kan åpne eksistensielle rom.

Anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2021
Forlag: Oktober forlag
Antall sider i papirutgaven: 776
Lydbokas varighet: 24 t 26 min.