Psykologisk thriller i miniformat
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen i 2024.)
Tidligere i sommer (2024) valgte mannen min og jeg å se miniserien «Ekskona» på NRK. Serien inneholder fire episoder og er en britisk psykologisk thriller, skrevet av Catherine Steadman, basert på hennes egen roman The Ex. Det er Brian O’Malley som har regissert serien, som ble spilt inn i 2022.
Hovedpersonen Tasha lever det som ser ut som et drømmeliv: Hun har truffet Jack – kjekk, karismatisk og tilsynelatende perfekt – og etter kort tid gifter de seg og får en datter. Alt ligger til rette for et lykkelig familieliv i idylliske omgivelser. Men ganske snart begynner uroen å snike seg inn. For i kulissene lurer Jacks ekskone, Jen. Tilsynelatende vennlig og korrekt, men med en underliggende uro som gjør både seeren og Tasha mistenksomme.
Jeg kan ikke si for mye om handlingen og plottet, siden dette er en sentral del av opplevelsen av serien. Det jeg imidlertid kan røpe, er at alt ikke er slik det tilsynelatende ser ut, og at når noe virker for godt til å være sant, så er det nettopp det …
Serien bygger langsomt opp en stemning av uro, der seeren gradvis trekkes inn i et psykologisk spill hvor realitetsoppfatningen utfordres. Hva er egentlig sant? Hvem kan man stole på? Og hvor går grensen mellom beskyttelse og kontroll? Dette er spørsmål som henger i luften gjennom hele serien.
Jeg fikk likevel ikke noen stor filmopplevelse av å se denne serien. Kanskje er det mest interessante hva som skjer når et menneske blir utsatt for gaslighting – hvordan man gradvis begynner å tvile på egen dømmekraft, på magefølelsen, på minnene sine. Når alt føles feil, men blir benektet av den og/eller dem man skulle kunne stole aller mest på. Serien gir et ubehagelig innblikk i hvordan manipulativ atferd kan kamufleres som kjærlighet, og hvordan et menneske kan miste fotfestet i møte med en virkelighet som stadig vris og vendes.
Skuespillerprestasjonene er solide, men selve fortellingen fremstår til tider som forutsigbar, særlig for dem som har sett lignende thrillere før. Det psykologiske dramaet har potensial, men blir aldri helt utnyttet. Derfor sitter man igjen med en følelse av at serien kunne vært langt mer urovekkende og gripende enn det den faktisk er.
Absolutt en grei serie, og kanskje verdt å se om du er glad i thrillere med et psykologisk spill og et snev av uhygge. Men har du noe bedre å se på, anbefaler jeg at du foretar en prioritering.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
