Et fargerikt kostymedrama med vidd, romantikk og et skråblikk på kjærlighetens spill
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen høsten 2024.)
Den britisk-amerikanske Netflix-serien «Bridgerton» er basert på Julia Quinns populære romanserie, og hadde premiere i desember 2020. Serien er skapt av Chris Van Dusen og produsert av Shonda Rhimes, med ulike regissører for de enkelte episodene, der blant andre Julie Anne Robinson og Tom Verica har bidratt. Opptakene til de tre første sesongene har funnet sted i flere historiske herregårder og hager i Storbritannia, med innspillinger fra 2019 og frem til sesong 3 ble ferdigstilt i 2024. Serien utspiller seg i et fiktivt, alternativt regency-England på begynnelsen av 1800-tallet, og kombinerer overdådig produksjonsdesign med en moderne fortellerstil.
Det satt litt langt inne å begynne å se på «Bridgerton» i sin tid, men så valgte jeg likevel å følge serien. Og jammen ble det til slutt tre sesonger. De siste kan ses på Netflix. Hva er det egentlig med denne serien som fenger? Kjærlighetshistoriene er ganske forutsigbare, tid og sted er uspesifikke (rent bortsett fra at vi skjønner at vi befinner oss på 1800-tallet en gang – men er dette England? For det regner jo nesten aldri …), dramaene, kjolene og skjønnheten vil egentlig ingen ende ta. Men så er det likevel noe …
For det første er handlingen ganske morsom. Replikkene varierer i kvalitet, men de er stort sett vittige. Mange av figurene er bevisst karikert, noe som gir serien en lett og leken tone. Samtidig bryter «Bridgerton» med flere klassiske stereotyper i kostymedramaer. Vi er vant til at fargede personer i denne typen historiske serier stort sett er tjenere. Her er det annerledes: vi møter et mangfold av karakterer med ulik etnisk bakgrunn som er fullstendig integrert og likeverdige i dramaet. Dette er både uvanlig og forfriskende, og det hever seriens kvalitet.
Dronningen, med sine absurde og overdådige hårkreasjoner, er et komisk høydepunkt i seg selv. En visuell punchline som nesten alltid utløser latter, og som er med på å understreke seriens vilje til å leke med konvensjonene.
I sentrum av dramaet står enkefru Bridgerton, som ønsker å gifte bort sine voksne sønner og døtre. Men hun ønsker ikke at de først og fremst skal sikre seg status og titler; hun vil at barna skal oppleve ekte kjærlighet, slik hun selv gjorde. Den gangen som nå gjelder det å holde følelsene skjult lengst mulig, inntil de til slutt slippes løs og får blomstre. Moralen er nesten ubetalelig: Det er ikke bare de uimotståelig vakre og kjekke som finner lykken, men også den bittelille og litt tykkfalne sladdermunnen skal få sin helt. De ondskapsfulle slipper heller ikke unna. De får som fortjent, og lykkelige blir de sjelden.
Gjennom sesongene følger vi ulike medlemmer av Bridgerton-familien, der hver sesong gir rom for én hovedhistorie med romantikk og intriger, samtidig som tidligere karakterer får utvikle sine liv videre i bakgrunnen. Serien balanserer det sentimentale med det humoristiske, og selv om den ofte er lettbeint, har den et underliggende alvor i måten den skildrer forventningspress, sosial rang og kjønnsroller.
«Bridgerton» faller nok ikke i smak hos alle, og jeg mistenker at mange kvinner ser den uten sin kjære ved sin side. Men noen ganger trenger man ren og skjær underholdning – med frodige hager, overdådige ballkjoler, smugblikk og forbudte kyss – og da passer denne serien perfekt.
