Et portrett av et tomt glansbilde
Den norske miniserien «Rekviem for Selina» hadde premiere på NRK våren 2025 og består av seks episoder à rundt 30 minutter. Serien er – uten å si det høyt – sterkt inspirert av influenseren Sophie Elises liv. Både tematikk, hendelser og hovedpersonens nordnorske dialekt gjør det vanskelig å tenke seg noe annet.
Vi følger Selina, en ung kvinne som har gjort seg avhengig av bekreftelse, oppmerksomhet og klikk. Hun deler alt – absolutt alt – på bloggen sin. Mobbing fra barndommen. Operasjoner. Rumpeimplantater. Ensomheten. Hun er en person «alle» elsker å hate – og hun vet å utnytte det. For reklamekronene tikker inn uansett om folk trykker seg inn for å beundre eller for å forakte.
Det er en historie om ekstrem selvopptatthet, men også om en underliggende tomhet. Selina fremstår som fanget i sitt eget glansbilde, der livet styres av likes og utseende. Kjærligheten er stusslig, og det forholdet som kanskje kunne vært ekte, reduseres til en hemmelig affære. Mannen hun forelsker seg i vil ikke ses offentlig med henne – fordi han «ikke orker å bli nedrent av fans». Sannheten er kanskje snarere at han ikke vil assosieres med henne.
På bloggen og i det offentlige rom er hun glamorøs, hardt sminket og selvsikker. Men under overflaten? Usikkerhet, jakt på kjærlighet, rus og ensomhet. Serien skildrer et liv hvor kokainbruken etter hvert visker ut grensene mellom privat og offentlig. Hvert bilde, hver post, hver selfie koster noe. Og det vi ser, er en person som sliter med å vite hvem hun er uten speil og skjermer.
Jeg må ærlig innrømme at jeg satt med en gjentakende tanke mens jeg så serien: Hva er vitsen med å leve på denne måten? Er det virkelig slik at penger og berømmelse er verdt mer enn ekte vennskap, kjærlighet og frihet? For det er nettopp det som ofres. Til og med relasjonene til likesinnede forvitrer i jakten på førsteplassen i bloggverdenen.
Elli Müller Osborne er svært overbevisende i rollen som Selina. Hun bærer hele serien og evner å skildre både glansen og mørket i rollen. Hun får god støtte av kjente skuespillere som Pål Sverre Hagen og Jon Øigarden.
Mitt håp er at unge mennesker som ser denne serien forstår budskapet. At det de ser ikke er et forbilde, men et advarende eksempel. For bak silikonpupper, kunstig rumpe, botoxlepper, hårekstensions og timesvis med sminkesparkling, finnes det lite ekte glede. Er det virkelig dette som skal være drømmen? Serien stiller spørsmålet – og lar oss kjenne på ubehaget i svaret.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
