Når skolen blir krigsmaskin
«Pavel mot Putin» er en dokumentar som egentlig ikke gjør så mye ut av seg. Det er ingen dramatiske rekonstruksjoner og heller ingen påtrengende fortellerstemme. I stedet lar den oss følge en hverdagslig, nesten stillferdig utvikling og det er nettopp dette som gjør den så urovekkende viktig.
Filmens hovedperson og regissør, Pavel Talankin, var lærer og videograf ved en barneskole i industribyen Karabash i Ural. En by med dårlig rykte, særlig på grunn av alvorlig miljøforurensning, men også byen han selv vokste opp i og valgte å vende tilbake til. Her trivdes han. Som lærer. Som del av et lokalsamfunn. Som voksen blant barn som fortsatt var åpne, lekne og nysgjerrige på livet og verden.
Så kom 23. februar 2022.
Russlands fullskala invasjon av Ukraina markerer et før og et etter, og det var også merkbart i Karabash. Gradvis ble skolen og dens undervisningsinnhold endret. Det som tidligere var et sted for læring, fellesskap og lek, ble sakte men sikkert et redskap for staten. Undervisningen ble politisert. Lærere ble pålagt å lese opp ferdigskrevne tekster sendt fra sentrale myndigheter. Barna marsjerte i takt, ikledd uniformslignende klær. Propagandabudskap ble gjentatt, internalisert og normalisert.
Talankin begynte å filme i det stille. Folk var vant til at han gikk rundt med kameraet sitt, så det vakte ikke så veldig oppsikt. Han filmet med et blikk som var både nært og smertefullt lojalt mot barna han underviste. Kameraet fanget ikke bare ritualene og ordene, men også stemningen: hvordan rommet endret seg, hvordan blikkene ble mer reserverte, hvordan latteren gradvis forsvant. Barna lukket seg. De lærte ikke bare hva de skulle si, men hva de ikke skulle spørre om.
Dokumentaren viser også hvordan krigen holdes på armlengdes avstand, selv når den kommer tett på. Når soldater fra området dør ved fronten, er det ikke tillatt å fotografere i begravelser. Dødsfall tones ned, forties eller omskrives. Sorg blir privat, taus og kontrollert. Igjen er det barna som står midt i dette, som mottakere av et budskap der tap og vold pakkes inn i patriotiske fraser. På et punkt registrerte skolen et dramatisk fall i elevenes faglige prestasjoner.
Filmen har vakt stor internasjonal oppmerksomhet og er nominert til Oscar for beste dokumentarfilm ved den kommende Oscar-utdelingen 15. mars 2026. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. «Pavel mot Putin» gir et sjeldent innblikk i hvordan autoritære strukturer ikke bare håndheves gjennom lover og makt, men gjennom hverdagsrutiner, språk og pedagogikk.
Talankin lever i dag i eksil utenfor Russland. Prisen for å dokumentere det han selv var en del av, ble for høy. Nettopp det gir filmen en ekstra etisk tyngde: Dette er ikke en utenforstående observatør. Det er et menneske som har filmet sin egen arbeidsplass, sine egne elever og sin egen samvittighetskamp.
Det mest urovekkende ved «Pavel mot Putin» er ikke de åpne propagandasekvensene, men det som skjer i mellomrommene. I pauser, i kroppsspråk, i det som ikke sies. Filmen viser hvordan skolen, en institusjon som i utgangspunktet skal fremme kritisk tenkning, selvstendighet og dannelse, kan omformes til det motsatte: et rekrutteringsrom for lydighet.
Barna lærer ikke bare hva de skal mene om krigen. De lærer at det finnes temaer man ikke stiller spørsmål ved. At autoritet er noe man ikke utfordrer. Når dette skjer i så ung alder, blir propaganda ikke et tillegg, men en del av identiteten. Barna hjernevaskes.
Talankins store styrke som filmskaper ligger i tilbakeholdenheten. Han moraliserer ikke. Han forklarer lite. I stedet lar han oss se hvordan systemet virker innenfra. Samtidig understreker han hvor høyt han elsker landet sitt, byen sin, skolen sin og elevene sine. Nettopp derfor blir filmen så sterk. Den minner oss om at autoritære regimer ikke først og fremst bygges gjennom brutalitet, men gjennom normalisering. Gjennom hverdager som glir nesten umerkelig over i noe annet.
«Pavel mot Putin» er derfor ikke bare en film om Russland. Det er en film om utdanningens sårbarhet, om språkets makt og om hvor raskt grenser kan forskyves dersom ingen setter foten ned. Det er en dokumentar som spør om hva som skjer når barn læres opp til å adlyde før de lærer å tenke.
Denne dokumentaren kan for tiden ses på NRK. Jeg anbefaler den sterkt!
Oppdatering 16. mars 2026: Filmen vant Oscar i kategorien beste dokumentarfilm,
Release: 2025
Originaltittel: Mr. Nobody Against Putin
Nasjonalitet: Russland m.fl.
Spilletid: 90 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
