Når det nesten ugjorte blir det mest uutholdelige
Den norske regissøren Kristoffer Borgli (f. 1985) har på kort tid etablert seg som en filmskaper med en egen evne til å pirke i det som skurrer i oss. I tidligere filmer som «Sick of Myself» (2022) og «Dream Scenario» (2023) har han vært opptatt av skam, selvbilde og hvordan vi fremstår i andres blikk. I «The Drama» er det kjærlighetsrelasjonen som settes under lupen, men uroen er den samme.
Filmen åpner med et møte som i utgangspunktet er både hverdagslig og litt for konstruert. Charlie (Robert Pattinson) sitter på en kafé og får øye på Emma (Zendaya), som leser en bok. Han bestemmer seg for å bruke boka som inngang, later som han kjenner den og forsøker på den måten å få kontakt. Det blir imidlertid pinlig, for hun reagerer ikke. Helt tilfeldig får han vite at hun er døv på det øret som vender ut i rommet, og sitter med musikk på det andre øret. De bestemmer seg for å «ta det om igjen». Han går tilbake til bordet sitt, reiser seg på nytt, nærmer seg henne igjen og denne gangen lykkes det.
Det er en fin åpning. Ikke fordi den er romantisk i klassisk forstand, men fordi den allerede her antyder noe om forholdet mellom det ekte og det iscenesatte.
To år senere er de i ferd med å gifte seg. Alt ligger til rette for fremtidig lykke og et vellykket bryllup. De har leilighet, planer og fremtid – og de elsker hverandre svært høyt. Det er uka før bryllupet og de er ute sammen med forloverne for å smake på bryllupsmenyen. Stemningen er god, litt løssluppen, og så kommer det spørsmålet som aldri burde vært stilt: Hva er det verste du noen gang har gjort?
De andre forteller om konkrete hendelser. Ubehagelige ting de har gjort og som ikke stiller dem i et positivt lys. Så kommer Emma. Hun er etter hvert blitt ganske beruset, og det hun forteller endrer alt. Som 15-åring planla hun en skolemassakre. Hun gjennomførte det aldri. Men hun var så nær at hun mistet hørselen på det ene øret under skyteøvelser hun foretok under planleggingen.
Det som skjer i rommet da er det mest interessante i hele filmen. Ikke nødvendigvis det hun forteller, men reaksjonene fra de andre. Hvordan blikkene endrer seg. Hvordan hun på et øyeblikk blir en annen i de andres øyne. Særlig forloveren Rachel (Alana Haim) reagerer voldsomt. Men også Charlie. Den lille forskyvningen i hvordan han ser på henne er nesten umerkelig og samtidig helt avgjørende. Vi blir værende en stund i dette ubehaget.
Det paradoksale er at mens de andre har fortalt om ting de har gjort, har Emma ikke gjort noe. Hun gjorde det jo ikke. Likevel er det som om det hun nesten kunne ha gjort, veier tyngre enn det de andre faktisk har gjort. Det er en ubehagelig erkjennelse. Og kanskje også en ganske presis observasjon av hvordan vi dømmer andre.
Etter dette begynner noe å slå sprekker. Ikke i form av store utbrudd, men i små forskyvninger. Samtaler som ikke helt lander. Stillheten som ikke lenger er trygg. Charlie blir mer og mer urolig. Han begynner å tvile på hvem hun er. Hun på sin side forsøker å forklare, å nyansere, å plassere det som skjedde i en ungdomstid preget av ensomhet og mørke tanker. Men det er som om forklaringene ikke når frem.
Regissøren er virkelig god her. Han lar scenene få tid, og han lar det som er vanskelig bli stående. Det er ikke snakk om mange effekter, og heller ikke store dramatiske grep. Måten det hele er filmet på holder det hele nøkternt, nesten kjølig. Stemningen blir ytterligere understreket av musikken, uten at jeg opplevde at følelsene ble presset i en bestemt retning. Det er rom for å tenke selv.
Så eskalerer det. Ikke nødvendigvis i én retning, men i flere. Usikkerheten åpner for andre brudd. Mistillit. Utroskap. Små svik som får store konsekvenser. Bryllupet som skulle samle alt, blir i stedet en scene der alt rakner. Det er ubehagelig å være vitne til det som senere skjer.
Det som sitter igjen, er spørsmålene filmen ikke slipper tak i. Hva vet vi egentlig om menneskene vi elsker? Hvor mye bør vi vite? Finnes det sannheter som gjør mer skade enn nytte? Og hva gjør vi når vi får vite noe som ikke lar seg plassere?
Det mest foruroligende er kanskje ikke Emma. Men de andre. Hvor raskt hun blir definert. Hvor lite rom det er for å forstå. Det er noe i dette som peker utover filmen selv. Mot en samtid der mennesker vurderes raskt og kategorisk, og der det som kunne ha skjedd noen ganger får større betydning enn det som faktisk skjedde.
Filmen avslutter på en måte som på sitt vis bringer oss tilbake til begynnelsen. Som om det hele kunne starte på nytt. Spørsmålet er bare om det er mulig.
Filmen går for tiden på norske kinoer. Den er virkelig verdt å se!
Premiere: 2026
Nasjonalitet: USA
Medvirkende: Zendaya (Emma Harwood), Robert Pattinson (Charlie Thompson), Alana Haim (Rachel), Mamoudou Athie (Mike), Hailey Gates (Misha) m.fl.
Spilletid: 105 minutter
