En fin inngang til Ibsen
Det finnes mange bøker om Henrik Ibsen (1828 – 1906). Likevel er det noe eget ved «Å studere Ibsen» av Aasta M. B. Bjørkøy, Mads B. Claudi og Janicke S. Kaasa. Dette er ikke en tung, spesialisert bok beregnet for forskere, men en pedagogisk og tilgjengelig innføring i noen av de mest sentrale verkene i Ibsens forfatterskap. Boka inngår i en serie som retter seg særlig mot studenter, og den bærer preg av et tydelig formidlingsprosjekt: å åpne tekstene, ikke å lukke dem.
Forfatterne, som alle er ansatt ved Universitetet i Oslo, skriver med faglig tyngde, men uten å gjøre stoffet unødvendig komplisert. De gir oss lesere begreper, sammenhenger og analytiske innganger, samtidig som de hele tiden holder fast ved det viktigste: at Ibsen fortsatt angår oss. Boka er dermed særlig godt egnet for studenter og andre som ønsker en første, men seriøs inngang til Ibsens dramatikk, men den har også mye å gi for lesere som allerede kjenner stykkene.
Utvalget av tekster er godt og representativt. Her behandles åtte verk: Terje Vigen, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden, Hedda Gabler og Lille Eyolf. Samlet gir dette et fint tverrsnitt av forfatterskapet, fra det episke og nasjonale til de psykologisk ladede samtidsdramaene.
Min egen interesse for Ibsen går langt tilbake. Jeg har gjennom årene sett mye teater, og med unntak av Lille Eyolf og Terje Vigen har jeg sett alle stykkene som omtales i boka oppført på scenen. Noen har jeg også sett flere ganger. Særlig gjelder dette Hedda Gabler, Vildanden og Et dukkehjem, og disse teaterstykkene har gjort sterkt inntrykk. Jeg har selv erfart at jeg stadig oppdager nye sider ved stykkene, og nettopp dette bekrefter at de tåler nye blikk. Hedda Gabler har jeg til og med sett som dukketeater på Oslo Nye (oppe ved Vigelandsanlegget), noe som åpnet teksten på en overraskende måte. Jeg husker også godt En folkefiende på Nationaltheatret, en forestilling som gjorde konflikten mellom sannhet og fellesskap nesten ubehagelig aktuell. Folkefienden Stockmann kan faktisk anses som den første varsleren som er beskrevet i litteraturen.
Det som gjør Ibsen så uforgjengelig er at han aldri gir oss svar. I stedet stiller han spørsmål. Hva er sannhet? Hva skylder vi hverandre? Hvor går grensen mellom ansvar og selvrealisering? Og hva skjer når idealer kolliderer med virkelighet? Ibsens styrke ligger i at han lar disse spørsmålene stå åpne. Dermed blir tekstene ikke stående som historiske dokumenter, men som levende samtaler vi fortsatt deltar i.
Flere tematiske spenninger går igjen i stykkene: sannhet og løgn, individ og samfunn, makt og avmakt, skyld og ansvar. I tillegg kommer det mer urolige og vanskeligere: selvbedrag, uuttalte begjær og de små forskyvningene i relasjoner som får store konsekvenser. Hos Ibsen er det ofte ikke de store ytre hendelsene som driver dramatikken, men det som langsomt avdekkes, det som allerede har skjedd.
Boka gir så en kort og konsentrert presentasjon av hvert verk:
Terje Vigen er et langdikt om tap, hevn og tilgivelse. Den ytre historien om nød og fangenskap speiler en indre kamp, der hovedpersonen til slutt velger å gi avkall på hevnen og dermed gjenvinner sin menneskelighet. Og «alle» husker vi selvsagt innledningen: «Der bodde en underlig gråsprengt en på den ytterste nøgne ø …«
Peer Gynt er et vidtfavnende og lekent, men også dypt alvorlig stykke om identitet. Peer er en figur uten fast kjerne, som stadig glir unna seg selv. Spørsmålet om hva det vil si å være «seg selv», blir stående som et ubehagelig og åpent problem.
Et dukkehjem tematiserer ekteskap, frihet og selvstendighet. Noras oppbrudd er både konkret og symbolsk, og stykket utfordrer forestillinger om kjønn, ansvar og identitet. Ikke uten grunn spilles stykket i dag aller mest i asiatiske land, slik jeg har forstått det.
Gjengangere går rett inn i spørsmål om arv, skyld og hykleri. Det som forsøkes skjult, vender tilbake og stykket viser hvordan fortiden setter seg i kroppen og i livet.
En folkefiende tar opp forholdet mellom sannhet og flertall. Dr. Stockmann står alene mot samfunnet, og stykket stiller ubehagelige spørsmål om hvem som egentlig har rett.
Vildanden er kanskje Ibsens mest komplekse drama. Her settes sannhet opp mot livsløgn, og stykket viser hvordan det som er sant, ikke nødvendigvis er det som er godt.
Hedda Gabler tegner et portrett av en kvinne fanget mellom behovet for kontroll og et liv hun ikke mestrer. Stykket er ladet av maktspill, undertrykt begjær og destruktive handlinger.
Lille Eyolf er et mørkt og ettertenksomt stykke om skyld, sorg og omsorgssvikt. Foreldrene tvinges til å se det de ikke har sett før – sitt eget barn – og forsøker å finne en form for forsoning etter tragedien.
Avslutningsvis kan boka leses som et forsvar for å lese Ibsen langsomt og åpent. Den gir ingen fasit, men viser hvordan tekstene kan åpnes fra ulike vinkler. Det er kanskje dens største styrke. Samtidig kunne man ønske seg enda større dybde enkelte steder, nettopp fordi stoffet er så rikt.
Likevel sitter jeg igjen med en tydelig opplevelse: Dette er en bok som lykkes med det den vil. Den gjør Ibsen tilgjengelig, uten å gjøre ham enklere enn han er. Og den minner oss om hvorfor vi fortsatt leser og ser disse stykkene. Ikke for å få svar, men for å bli utfordret.
For meg ble dette en fin repetisjon av Ibsens mest sentrale stykker. Det er tross alt noen år siden jeg sist så dem på scenen. I 2028 er det 200 år siden Ibsen ble født, og Skien kommune arbeider intenst med å få ferdigstilt Ibsenbiblioteket i tide. Jeg regner også med at jubileet vil bli markert på teatrene. Det gir motivasjon til å lese meg opp igjen, og jeg har flere Ibsen-bøker liggende klare.
Utgitt: 2026
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 222
Jeg har lånt boka på biblioteket
